søndag 27. mars 2011

Jubileumsstafetten i Drammen

Jubileumsstafetten arrangeres i regi av Drammen idrettsråd. Målet er at stafetten skal involvere hele bysamfunnet, alt fra lag og foreninger til næringsliv, barnehager, skoler, og ulike virksomheter.

Stafetten holdes i gang 15-18 timer pr døgn i 120 dager – totalt i 2011 timer. Starten gikk under World Cup Sprint på Konnerud lørdag 19. februar og stafetten fortsetter hver dag fram til Drammens 200-års bybursdag søndag 19. juni.

Denne uken hadde IF Sturla tatt ansvaret for stafetten. Uka ble fordelt mellom ski, orientering og friidrettsgruppene. Team 24 Joggen tok likegodt en løpetur hver dag fra 06:00-08:00. Det ble mange fine morgenøkter :-)

Sharon og Jon Harald i sterk vind over Ypsilon-brua torsdag morgen. Foto: Tor Lau


 Sharon og Jon Harald på langtur ved soloppgang i minusgrader lørdag morgen.

onsdag 16. mars 2011

To par røde sko

Etter at begynnende løpekne/langdistansekne slo ut i full blomst på Bislett for nærmere to uker siden har jeg så smått begynnt å løpe igjen. Siste uke er den daglige halvtimesdosen på mølle økt fra fem til sju kilometer, jeg løper i tre prosent stigning for å avlaste kneet. Godt å være i gang!

En annen ting som virkelig hjelper på humøret er nye sko, og jeg har nettopp fått to par nye.

Asics Speedstar 4 - ultraskoen
Dette er etter min mening Asics beste langløpsko. Den er for tiden fast med på langturer. Jeg brukte den i Brive og har aldri hatt så fine føtter etter en 24-timers som da. Skoen er relativt lett, myk og tilbyr ikke så mye støtte. Passer antagelig best til folk med nøytralt steg. Den er en litt enklere og lettere utgave enn Asics DS Trainer. Det jeg liker aller best med skoen er den myke overdelen helt uten støttelær i forfoten. Ingen sømmer eller stive flater som ofte gir blemmer etter en dags løping. Skoen har sånn sett mange likhetstrekk med klasikkeren Adidas Supernova Light som har gått ut av produksjon. Speedstar har mye tykkere polstring enn det Supernova Light hadde.
Dette er mitt tredje par av Speedstar, denne gangen har jeg gått ned en halv størrelse siden jeg bare skal bruke dem til trening. Skoen sitter veldig bra - anbefales virkelig til mengdetrening, den er god å løpe distanseøkter i også!

276 gram i størrelse 44,5.

Perfekt såle for mølle og veg, ikke noe å satse på i gjørme.

Asics Hyperspeed 4 - en ekte racer
Det siste året har mine letteste sko bestått av de to siste modellene av Asics DS Racer. Modellen endret seg helt i fjor så det er to ganske forskjellige sko. Den nyeste har blitt litt tyngre og er egentlig en solid lettvektsko, så det var med stor forventning Hyperspeed kom i hus. Den skuffet ikke, skoen er skikkelig lett og den tynne overdelen sitter som støpt. Jeg liker også at ganske mye av den lille dempingen er lagt i framfoten.
Om beina føles tunge i Hyperspeed, kan man i allefall ikke skylle på skoene!

Kun 228 gram i størrelse 44,5.

Denne framfoten ser ut til å være bra i skogen også. Bare ikke hullene fylles med stein.

fredag 11. mars 2011

Årets 24-timers VM omsider avlyst

Etter mange rykter og mye frem og tilbake har IAU altså konkludert. Se Final Update on the 24 Hour World Championships 2011.

For min del er det kanskje like greit med et hvileår, også er det jo mange andre morsomme løp man kan bli med på :-)

lørdag 5. mars 2011

"..... jeg aldri skal starte i ultraløp om jeg kjenner antydninger til skade."

Dette ble skrevet av Jon Harald etter Bislett 12-timers. Da jeg leste dette så tenkte jeg "Jaja, nemlig." Det er så åpenbart at man skal ikke starte et ultraløp med antydninger til skader eller sykdom, men for min del så mye lettere sagt enn gjort.

Problemet er at den mentale biten er så enormt viktig i et ultraløp. Man MÅ starte et ultraløp overbevist at dette skal gå bra, kroppen er fin, og en er sterk, fordi etter 5 timer med løping, så er det vondt. Kroppen brytes ned, og sykdommer og skader blir verre. Derfor før et løp bruker ultraløpere noen uker å psyke seg selv opp. Skader blir glemt eller neglisjert, sykdommer blir ignorert.

Da jeg fikk en alvorlig strekk i låret mitt under HK-stafett i 2010 hadde jeg problemer med å gå. Jeg klarte ikke å gå opp trapper, og fikk ikke streke ut kneet mitt. Det var helt umulig for meg å løpe. Det beste jeg klarte var en rask hoppe-hinke. Skaden skjedde 5 dager før VM i 24-timers, og det tok meg 4 dager til å innrømme at jeg hadde mer å tilby som funksjonær enn som løper.

Seks uker senere stilte jeg på start i WSER. På denne tidspunkt hadde jeg ennå ikke strekket ut kneet mitt. Jeg hadde ikke løpt et steg uten smerter. Jeg klarte å gå opp trapper selv om det gjorde ganske vondt. Men jeg mente jeg var klar å løpe gjennom 161 km av ødemark. Hvordan kunne jeg tenke det? Ja, jeg hadde blitt fortalt av 3 forskjellige fysioterapeuter at det burde gå bra. Den 3. fysio jeg snakket med sa at jeg kunne kjøre på så lenge smertene i låret ikke ble sterkere enn en "4" på en skala mellom 1 - 10. "Så fint" svarte jeg, "smertene mine er ikke mer en en 1". "Så fint", sa han, "lykke til!". En ting vi tok aldri opp var hva som var en "1", og hva som var en "10". Jeg tenkte at jeg har født 3 barn uten smertestillende, og det var vondt, kanskje en "7", fordi å dø av kreft må være verre enn å føde barn, å brenne levende er også verre, tortur er verre. Ja, smertene mine var langt under en "4". Egentlig for meg er smerter på "4" ille nok til at jeg ville blitt stort sett sengeliggende. Neppe samme skala som fysio-en hadde. Jeg fikk god tid til å tenke over dette med smerteskala da jeg klarte ikke å løpe et steg til, og måtte gå 30 km for å fine en skyss til Auburn. Jeg lærte at det var fint å diskutere hva en "5" på smerteskala var før jeg ropte ut at mine smerter var bare en "1". Men lærte jeg å ikke stille til start før skaden var 100% grodd og jeg var fri for smerter? Neppe, jeg stilte til start i Gilbralter, og igjen på Bislett, i god tro at jeg skulle fullføre løpene i fin stil. Jeg startet også UTMB, men heldigvis for meg ble løpet avlyst etter 3 timer pga. dårlig vær.

Det enkelste ville vært hvis jeg hadde en personlig regel som sier at hvis jeg er litt syk, eller litt skadet, så stiller jeg ikke, ferdig med det. Men så var det de få gangene hvor det gikk bra selv om jeg ikke var 100% ved start. Et år vant jeg Drammensmaraton selv om jeg var syk kvelden før. Jeg løp den aller første NM i 100 km i Bergen mens jeg var forkjølet. Jeg hadde lyst å trekke meg, men synes at det var viktigere at så mange som mulig stilte opp i NM. Jeg løp det andre NM i 100 km like etter jeg hadde slett med en betennelse i foten min.

Om en drøy måned stiller jeg på start i TEC. Tror jeg at jeg er skadefri? Ja. Tror jeg at det kommer til gå bra? Selvfølgelig. Er jeg trygg i tanken at jeg skal aldri starte i ultraløp om jeg kjenner antydninger til sykdom eller skader? Absolutt ikke.

torsdag 3. mars 2011

Karlstad og bislett. Tiden før og etter

Etter en god treningsperiode var jeg klar for Karlstad. Fra jul og utover ble det noen uker med brukbare mengder: 180, 230, 130, 160, 160 og 195. Det ble desverre altfor mye løping i bane 3 og 4 på den 200 meter lange innendørsbanen i Karlstad. Et par dager før løpet fikk jeg høre at de allikevel ikke skulle ha en egen bane for de raskeste løperne. Jeg prøvde å ikke ha fokus på dette, og var mest opptatt av at det ikke skulle være for varmt i hallen. De fikk åpnet litt opp på en port før start slik at vi fikk inn litt uteluft. Skjemaet til 86 km ble fulgt veldig lenge, og hadde tenkt en tid på rundt 2.52 på første maraton. Det ble 2.52.00. Jeg brukte ingen krefter på å bryte meg frem i indre bane, det hadde vært umulig uansett. Det kom antydninger til kramper etter 3,5 time og farta gikk noe ned. Men fortsatt var jeg godt i rute til å ta norgesrekorden.

Med en time igjen så jeg at det skulle holde hardt, krampene kom og gjorde det vanskelig å løpe skikkelig. Men jeg måtte ikke stoppe opp helt. Jeg prøvde albue meg frem i indre bane den siste timen, men det ble til slutt 500 meter for lite. Dette var tross alt en god sesongstart, selv om det med en gang var litt surt og være så nære rekorden.

Jeg har aldri vært så kjørt i muskulaturen etter et 6 timers løp som etter Karlstad. Mulig det skyldes krappe svinger, el underlag. Egentlig så trodde jeg ikke fikk løpt bislet. Men utenlandsturen vår ble utsatt og da klarte jeg ikke å holde meg unna. Men dette var et bonusløp og jeg hadde ingenting å tape på å prøve. Det var uansett lenge til neste løp.

Men det ble jo til slutt hverken fugl eller fisk, men ihvertfall en god langtur og god treningsøkt. Jeg kjente at formen var bra, og beina holdt seg bra veldig lenge. Jeg ga meg eter 115 km. Da var det to timer og ti minutter igjen av 12 timersløpet...
Jeg må jo innrømme at det var litt surt å miste Norgesrekorden. Mulig det blir Ringerike ultrafestival som blir neste løp. Stiller jeg der så er målet å ta 12 timersrekorden tilbake til Drammen.

Nå blir det noen spesielle uker i og med at vi øker familien fra to til fire i løpet av neste uke. To gutter på 3 og 5 år vinker farvel til India og begynner et nytt liv i Norge. I mitt nye liv er det ihvertfall bra å ha en mølle i huset slik at jeg ikke må ut for å trene.

Jeg er allerede igang med løpinga etter bislett. Noen dager med lett spinning gjorde susen og beina kjennes ok ut. Det blir noen meget rolige turer på mølla med VM på skjermen før jeg stikker avgårde til India på søndag.

Nok tull

Lørdagens løp på Bislett gikk dessverre som fryktet. Etter en litt rask start med noen runder i circa 4:00-fart, fikk vi som satset på 100km gradvis justert ned til 4:30-fart, noe som gir sluttresultat på 7t30min og IAU's B-krav. Dessverre begynnte det å murre på utsiden av høyre kne allerede etter to timer. Etter tre timer ble det vanskelig å løpe reint. Det føltes ekstra belastende med venstresving. Jeg forsøkte et kvarter til, men forstod at det bare var dumt og stod av. Så fort jeg stoppet stivnet kneet helt og gjorde mye mer vondt.

Etter noen dager med halting har jeg nå fått meg et par korte skiturer. Skal så smått starte med løping i motbakke på mølla til uken. Vi får tro det går raskt over. Ekspertisen og litteraturen sier at løpe/langdistansekne tar 1-3 måneder å bli kvitt.

Etter sommeren og høstens akillesproblemer sa jeg til meg selv at jeg aldri skal starte i ultraløp om jeg kjenner antydninger til skade. Det er fort gjort å glemme, men nå har jeg i allefall lært!

Neste mål blir Ringerike Ultrafestival den 30. april, sannsynligvis 6-timers eller 100km.