søndag 23. januar 2011

Ønsker du å være sterkere mentalt? Å lese Feet in the Clouds er et fint sted å starte.


Feet in the Clouds, a Tale of Fell-running and Obsession, av Richard Askwith er en nydelig bok skrevet med mye kjærlighet og mye respekt om en britisk mikroidrett som Askwith er slett ikke sikkert kommer til å overleve.

Bøken åpner med en historie som alle som har drevet med ekstremsport må kjenne seg igjen i:
"Something has happened to me. For more hours than I can remember, a storm has been screaming around me. For more hours than I can remember, I have been running - or trying to run - in the mountians. Now I am lost, utterly. Every muscle in my body is shaking, both feet are blistered raw, every joint aches, and my last reserves of warmth and strength are gushing away like steam."...........
"So now I have stopped; or at least, I am hobbling so pathetically and aimlessly that it cannot reasonably be classified as movement. I have no idea what to do. I am a big, strong, fit young man, with a deep voice, broad shoulders and a hairy chest. At home, I am a father of a family, London is full of successful journalists who consider me their boss. And I want to cry."

Richard har en kompass som ikke funker, ikke nok mat og ikke nok klær. Han sammenligner seg selv med sårete soldater som med sine siste åndedrag kaller etter mammaen sin. Han er trøtt, og klar til å legge seg ned. Men vent litt... dette er kanskje LITT av en overdrivelse? Tenk på alle som har det verre.

"Think of Shakleton, lost without hope in the Antarctic night. Think of Joe Simpson, starving with broken limbs in a lost Andean valley............ Think of my father, and all those other fathers who fought with him in the second World War. Think of the men who have lived whole lives in these mountains, Think of Joss Naylor.
Joss Naylor! A flush of shame restores my alertness. What kind of pathetic, sybaritic yuppie am I, whingeing to myself and dreaming of hot baths, just because of a sore ankle, a broken compass and a few million drops of horizontal hail? This is England for God's sake; the nearest road can't be more than 5 or 6 miles away. The temperature can't be that many degrees below zero. I could crawl 5 miles on my hands and knees and still be back by Monday, Anyway, they'd send the mountain rescue team out before I had the time to die. And more to the point, I'm supposed to be a fell-runner."

Richard kommer over sin lavpunkt, bestemmer seg å stole på sin ødelagt kompass, og sakte begynner å løpe igjen. Han oppdager at han KAN løper med en fin fart, finer bilen sin til slutt og kommer seg hjem, og heldig for oss, fortsetter med både fell-løping og bokskriving.

Bøka er samtidig en historie av fell-løping som forteller en del om flere av sportens helter, en fortelling av et år i britiske fell-løping, og Richard's egen løpshistorie som en "midt i feltet" fell-løper. Jeg lærte litt om fell-løping, og nedoverløping, men mest av alt er bøka en lang rekke av fortellinger om tøffe menesker som klarer tøffe løp under vanskelige forhold. Jeg lover jeg skal aldrid ALDRID klage igjen under et løp så lenge jeg lever. ;-)

lørdag 22. januar 2011

Du er for svak, og du er for stiv

Det finnes menesker som kan lære av bøker, av historie eller av andre, og så finnes det menesker som må lære alt selv.....................med hjelp av en slegge.

I høsten 2004 hadde jeg min første fysioterapeut time noensinne. Jeg hadde slett med en stiv rumpe/hamstring/skinke hele sommer, og etter en smertefull Oslomaraton, dro jeg til NIMI. Etter flere runder med nåler var alt løsnet opp, og det var da jeg hørte det for første gang:

Fysioterapeuten (FT) - "OK, nå jeg jeg fikset det jeg kan, med du skjønner at problemet ditt er at du er for svak, og du er for stiv."

meg: (litt sjokkert og litt såret peker jeg mot mine store quadraseps) "Jeg er mykere enn de fleste løpere jeg kjenner."

FT: (som smiler som en pappa til et små barn) "Jaja, du har muskler der, men du har ikke de muskelene du trenger for å holde deg skadefri, ellers ville du ikke vært her."

Og så fortsatte han å vise meg akkurat hvor svak jeg var. Men trodde jeg på ham? Neida, ikke sjanse.

Flere år senere, november 2009, dro jeg til en ortopediskkirurg. Jeg hadde hatt noen problemer med et kne tidligere i året og ville spørre hvis smertene var pga. et fall jeg hadde tidligere i året, et fall som ga meg en tydelig og hard kule.

"Nei da" svarte ortipediskkirurgen, "sånn kuler er ganske vanlige hvis du spiller håndball, de er ikke så farlige. Nei, problemet ditt er at du er for svak, du må være sterkere."

(Igjen med dette tull at jeg er for svak?) Jeg må ha så ut som jeg ikke stolte fult på ham, fordi det neste han sa var,

"Jeg sier ikke at du må være sterk for en kvinne av din alder," (au da!) "og jeg sier ikke at du må være sterk for å være en løper. Jeg mener at du må være STERK,.............. som en syklist" (hæ?)




(en syklist???)(neppe)

Men likevel begynte jeg å jobbe enda litt mer med styrketrening, nemlig knebøy på et bein, og utfall. Men jeg merket ikke noe særlig forskjell, og det var sikkert fordi jeg var egentlig sterk nok, ikke sant?

Og så kom det endelig en dag like før jul. Jeg sat og så på lårene mine. Mitt venstre lår hadde blitt nokså tynn siden jeg ble skadet i mai. Jeg hadde vært gjennom flere behandlinger for å bli kvitt skaden, og senere arrvevet, men låret var fortsatt tynn, 3 cm tynnere enn mitt høyre lår. Hva skulle jeg gjøre nå?

Og så skjedde det. Det svære lyspære kom ned fra himmelen, og lyste rett over hodet mitt. JØSS! Jeg ER for svak. Jeg er for stiv. Jeg må bli sterkere.

Jeg hoppet opp med tanken om å hoppe opp trappene på et bein, "Dette må jeg klare" tenkte jeg. Men jeg sto det på min tynn og svak venstre bein, og ingenting skjedde. Jeg kunne ikke hoppe på venstre beinet. Barna mine så meg, og de måtte vise meg alle sammen hvordan de kunne hoppe opp trappene først på høyre, og så på venstre beinet. Da måtte jeg gjøre det òg. Og jeg klarte det til slutt, med en del hjelp av hånden.


Så nå er det styrke trening som gjelder, minst 30 minutter, hver eneste dag. En dag er mest tøying, med litt styrketrening, og det neste dag er det mest styrketrening med litt tøying. Det kjennes FANTASTISK.

Her styrker jeg bakksida av lårene mine ved å holde stillingen så lav og så lenge som mulig. Det funker.

Det eneste nedsida til alle styrketreningen er at jeg klarer ikke å løpe like mange km hver uke som jeg vil. Beina mine er såpass kjørt at jeg trenger noen løpsfri kvelder hver uke. Men jeg satser å øke antall km/uke i løpet av noen uker.

Jeg ser fram til en skadefri 2011.

fredag 21. januar 2011

Bildebevis



Vi gikk faktisk på ski. Bildene er fra en kort stopp med pølsegrilling(!) ved Eiksetra i Lier, før turen gikk videre om Ulvann og tilbake til Drammen. Foto: Johan Berge

torsdag 20. januar 2011

En treningsuke helt utenom det vanlige

Forrige treningsuke ble en litt anderledes uke. Tredemøllen sto ubrukt i to hele dager. Og det er veldig uvanlig, ihvertfall på denne årstida. Jeg hadde ikke løpt ute siden 3 juledag da jeg var med gjengen som løp fra Sandvika til Ski. Nå var det på tide. Og da Joar (fader Flynn/møbelknottmannen, kjært barn/ultraløper har mange navn)var klar for noen timer på bislett fredag ettermiddag var det bare å pakke sekk og sjekke togtider. Det ble ca 4 timer på Bislett i hyggelig sosialt samvær. Det ble også noen runder alene på slutten slik at jeg fikk fem mil.

Lørdag ble det igjen en maraton på mølle i varrirende fart. Da hadde jeg allerede fått over 160 km og så at jeg kunne få ei uke over 200. Men beina kjentes litt slitne ut og jeg vurderte å gjøre noe annet på søndag. Når jeg etterhvert får opp øya på søndags formiddag ligger en melding på telefon. Det er Stibolten som skal ut på ski, og lurer på om jeg er klar. I helgene er han ofte ferdig med 3 timers langtur før jeg har fått stått opp. Og jeg hadde ingenting klart, så hvis han kunne vente på treigen fra andre sida av by`n så ble jeg med. Det tok sin tid, men jeg fant jo både ski, staver og klær. Men ikke smurning. Og skia så jo ikke ut. Der lå det tjukke lag med et eller annet - muligens blå ekstra og ei fæl ripe som jeg fikk på siste treningsskitur som var for over to år siden. Jon Harald rista på huet når han fikk se skia mine. Han hadde faktisk et ekstra par ski som var ferdigsmurte og da sa jeg ja takk til det.

Det var grått og veldig fuktig i lufta da vi begynte å gå. Det var uvant å gå på ski med bra glid. Jeg kliner vanligvis på noen tjukke lag, og gamper i vei. Da har jeg stort sett spikerfeste, men i nedoverbakkene hadde nesten gått fortere om jeg tok av meg skia. Jon Harald fikk "lurt" meg ut på en litt lengre tur enn det jeg hadde planlagt. Det ble en bra tur og det var deilig å komme seg ut på ski igjen. Jeg endel på ski i vintrene fra 99 til 2006. Men så har det blitt bare løping også på vinteren. Da har jo også resultatene i løp kommet. Men slik som det var nå, tror jeg at utbyttet av en langrennstur var større enn om jeg hadde kvemet meg gjennom 3-4 mil på mølla den dagen. Uvant muskelbruk ble belønnet med skikkelig god gammeldagshamstringskrampe i begge beina den natta. Også var jeg jo rimelig støl på mandag. Men det var fint å være støl på en litt annen måte enn vanlig.

Jeg må til slutt nevne hvordan Joar har blitt møbelknottmannen. Han fikk noen heftige vannbelmmer når vi løp rundt på bislett. Dagen etter var det ikke særlig bedre. Det var da han fant frem et ark med møbelknotter og satte på der det var nødvendig. Limet satt godt og det fungerte fint. Noen løper med fivefingers, andre med møbelknotter...

torsdag 6. januar 2011

Touch me touch me



Jeg var syv år da jeg "oppdaget" Samantha Fox. Det var jo selvfølgedlig musikken hennes jeg ble først interessert i. Jeg husker jeg fikk albumet Touch me (tror det het det)på kasett en gang jeg var syk. Min søster er 8 år eldre enn meg og jeg fikk tidlig tilgang til ungdomsblader som f.eks Topp og Logo. Der var Samantha avbildet forholdsvis lettkledd på plakater endel ganger på slutten av åttitallet. Disse hang jeg da opp på rommet mitt, og en periode kunne man vel nesten ikke se tapeten på veggen. Til og med i taket hang min kjære Samantha. Jeg husker jeg også fikk en pute i julegave av min mor.. der hun var avbildet i en gjennomsiktig kjole. Hvor har blitt av den puta mon tro?

Plakatene ble tatt ned etterhvert og når jeg var 11-12 år ble Samantha borte fra Rampelyset. Men jeg glemte henne aldri, og det var jo morsomt når hun for noen år dukket opp igjen. Min fru har visst om min Samantha-periode. I jula ble Samanta Fox nevnt når vi så noe på tv. Da kom hun på at hun hadde en gave til meg. Det skulle egentlig være en bursdagsgave, men nå klarte hun ikke å vente mer. Jeg av avispapiret på en stor ramme. Og der var hun igjen. Tekkelige og flotte bilder av min barndomsdame. Hvor skulle bildet henge? Jo, det måtte jo bli på trimrommet mente kona. Jeg ville ikke ha det der. Jeg visste egentlig ikke hvor jeg ville ha det. Men så var det to fester på veggen rett ved siden av mølla, og der vil det henge til vi får smårollinger i huset. Hvis jeg da ikke blir veldig forstyrret av å ha henne ret ved siden av meg når jeg løper. Foreløpig har det gått greit.

Forrige ukes siste økt på 42.5 km ble første økta med Sam på veggen. Forrige ukta ble forøvrig en skikkelig mengdeuke til meg å være. 232 km ble det til slutt. 4 økter var turer på over 4 mil, og den lengste var på 45 km. Øktene ble også gjennomført i brukbar fart, og jeg hadde vel kun 10-12 km som var saktere enn 4 blank. Men jeg tar da drikkepauser og matpauser gående på mølla, så alle disse dagene har jo snittfarta vært under 15 km/t. En langøkt ble slik: 4 km på 15.2. 16 km på 17.2. 12 km på 15.5. 10 km på 15.2 og 3,5 km på 14.1. Dopauser og matpauser ble det noen av etter 20 km. Litt vemodig er det å tenke på at det antagelig vil gå mange år, før jeg har mulighet til å få slike mengdeuker igjen som jeg har hatt to på rad av nå i jula. Først 180 km og så 232.

tirsdag 4. januar 2011

Hvem sa at mølleløping er kjedelig?



Jeg har alltid gjort litt narr av Gjermund for all mølleløpinga hans. Det er sjelden han kommer seg ut, til og med på sommeren. Selv hadde aldri løpt på mølle før høsten 2009, da innså jeg at det ble vanskelig å oppretteholde treningskvaliteten utendørs.

For å teste om mølle var noe å satse på ble det gratistimer på de fleste treningsstudioene i Drammen, og rett før jul investerte jeg i ei brukt mølle, omtrent samme modell som den Gjermund har.
I hele fjor vinter, og nå i høst og vinter har det vært utrolig fint med mølla. Ikke er det kjedelig heller. Løpsfølelsen er underholdning nok i seg selv, men det hjelper jo litt med Spotify eller NRK nett-TV også.

Det er ikke tvil om at mølleløpinga har gitt meg mer fart og bedre steg, så nå er det slutt på mobbing av Gjermund. - Nesten slutt.
For nå er jeg der selv: Løper langtur på mølla selv om det er strålende skiføre og solskinn ute. Ikke bra.

Rett før jul skjedde det imidlertid noe forferdelig, treningsrommet ble fylt med lukten av svidd gummi midt under en godøkt. Jeg ringte Gjermund for å klage min nød, samtalen gikk som følger:

Telefonen ringer - ring-ring-ring
Gjermund: Neimen, goddag
Jon Harald: Det er krise!
Gjermund: Hva, er mølla ødelagt!

Det var den, og det på kvelden lille julaften, noe som resulterte i en skikkelig avslappende jule-langhelg med treningspause og masse god mat. Morgenen tredje juledag ringte jeg Sportsmaster, de rakk ikke komme samme dag, men dukket opp dagen etter og byttet både bånd og plate. Nå går mølla silkemykt igjen!

Sportsmaster fortjener litt ros her på bloggen, for makan til god service skal man lete lenge etter. Jeg kjøpte nemlig nyoverhalt brukt mølle bitte lille julaften 2009. Dessverre feilet den samme dag, men Sportsmaster troppet opp med en ny dagen etter (lille julaften)!
Etter hva jeg har forstått har Gjermund også veldig god erfaring med Sportsmaster. - Nei vi er ikke sponset :-)