Ja, virkelig. Det var den beste ultraturen min noensinne. Og riktig så trivelig som vanlig :)
Fryktelig artig å prøve noen drag underveis. 400-meter på 72 sekunder etter 4,5 time synes jeg det står respekt av ;) Fartslek underveis er nok en mental sperre jeg har begynt å få judogrep på.
Og spesielt takk for selskapet siste timen Jon Harald, det hadde blitt en tam time hvis jeg skulle forholdt meg til den alene. Usikker på om jeg var mest sliten i hodet eller kroppen, men totalt sett hadde jeg det tungt da vi bikket 5 timer. Noen runder med innlagte gådrag fikk tilsynelatende fart på kroppen, men jeg kom meg ikke helt "opp" allikevel. Klarer ikke helt å sette fingeren på det, om det var negative tanker rundt klokka eller rett og slett "sliten" i hodet. Men uten deg hadde fokuset vandret andre steder, med lavere løpetempo, mer gåing, og sikkert noe sitting og som resultat.
Jeg tror i hvert fall det var mer psykisk enn fysisk jeg jobbet med siste timen. Regner med at det ikke er et helt ukjent fenomen, at kroppen er "løpbar" mens hodet helst vil avslutte løpeturen? Er det noe som typisk går over av seg selv ved å undertrykke det, eller må det andre tiltak til?
Herlig. Jeg kommer!
SvarSlettI grunn et ganske enestående kulturtilbud fra Drammens side en ordinær lørdag formiddag ;)
Petter
Supert at du dukket opp! Det ble jo en riktig fin dag. Nå igjen :-)
SvarSlettJa, virkelig. Det var den beste ultraturen min noensinne. Og riktig så trivelig som vanlig :)
SvarSlettFryktelig artig å prøve noen drag underveis. 400-meter på 72 sekunder etter 4,5 time synes jeg det står respekt av ;)
Fartslek underveis er nok en mental sperre jeg har begynt å få judogrep på.
Og spesielt takk for selskapet siste timen Jon Harald, det hadde blitt en tam time hvis jeg skulle forholdt meg til den alene. Usikker på om jeg var mest sliten i hodet eller kroppen, men totalt sett hadde jeg det tungt da vi bikket 5 timer. Noen runder med innlagte gådrag fikk tilsynelatende fart på kroppen, men jeg kom meg ikke helt "opp" allikevel. Klarer ikke helt å sette fingeren på det, om det var negative tanker rundt klokka eller rett og slett "sliten" i hodet. Men uten deg hadde fokuset vandret andre steder, med lavere løpetempo, mer gåing, og sikkert noe sitting og som resultat.
Jeg tror i hvert fall det var mer psykisk enn fysisk jeg jobbet med siste timen. Regner med at det ikke er et helt ukjent fenomen, at kroppen er "løpbar" mens hodet helst vil avslutte løpeturen? Er det noe som typisk går over av seg selv ved å undertrykke det, eller må det andre tiltak til?
Hello Admin!
SvarSlettThis is very informative blog.
Thanks.
regard:
properties for sale in tenerife