tirsdag 21. juni 2011

Over the hils and far away

Det var så vanskelig å sette en overskrift på dette innlegget så da ble det tittelen på en god gammel slager av Led zeppelin, og jeg tror også Gary Moore hadde en låt som het det samme. Jeg kom over fjellet på fjellmaraton, og når man løper helmaratonløypa der oppe så føles det i perioder ut som man er veldig langt borte fra sivilisasjonen, men så vips er man nede på Beitostølen, som ikke helt er den stølen som den engang var. Nå har de også fått vinmonopol og kjøpesenter.

Tre løp er gjennomført på kort tid. Jeg var veldig spent på formen før det første av disse tre løpene; Fjellmaraton på Beitostølen. Men etter tre løp kan jeg si som Aslag Haugen synger i en Hellbillies sang: Eg e på gang. Fjellmaraton ble litt blodig og vondt, men også en god opplevelse. Jeg var på forhånd litt usikker på hvilke sko jeg skulle velge. Valget falt til slutt på Asics Hyperspeed som var de samme skoene som jeg brukte i Oslo Maraton ifjor. Jeg har brukt litt også på mølle i vinter når jeg har prøvd å løpe litt fort og jeg har vært veldig fornøyd med de. Men jeg fikk nye innsleggsåler like før jul og det har virket som det har blitt litt mindre plass i skoene med disse sålene. Jeg teipet noen tær jeg visste var litt utsatt for å gnissing i hyperspeed skoene og satset på at det gikk bra. Etter 2 kilometer var jeg alene i tet, og farten var brukbar. Men de siste kilometerne opp til Valdresflya er bratte og da gikk klokka fort. Klokka viste 1.26 halvveis og jeg følte meg bra og pigg i beina. Når det begynte å gå nedover mot Bygdin var det noen kilometere som gikk ganske radig unna. en 5 km gikk på ca 16.50. Men så begynte jeg å kjenne for alvor at den høyre stortåa helst ville ut av skoen, og det ble til slutt fryktelig vondt. På de siste 4-5 kilometerne ned til Bygdin ble det fryktelig brems og jeg måtte virkelig krølle tåa og lande skikkelig på hælen for at det i det hele tatt var mulig å løpe. Mange tanker gikk gjennom hodet da: Skal jeg prøve å løpe uten sko, må jeg oppsøke hjelp i røde kors teltet som jeg visste ikke var så langt unna og måtte jeg kanskje gi meg der?. Det ble store forandringer på kort tid. Fra å tenke:"dette går da ganske bra, kan bli en bra sluttid" til å tenke: "Hvordan skal jeg klare å komme meg ned til mål ". Med ca 11 km igjen å løpe stoper jeg opp tar ut sålen av høyreskoen og løper videre. Det viste seg ganske fort at dette hjalp noe og smertene ble mindre, men en bra sluttid hadde jeg gitt opp for lengst. De siste 7 kilometerne gikk ganske trått følte jeg, og jeg ble veldig overrasket at jeg klarte å karre meg under 2.43. Uten de problemene med stortåa kunne det blitt en tid under 2.40. Dagene etter løpet fant jeg fram et par sko som egentlig er et nummer for store og kastet ut sålene på de. Det fungerte, og jeg måtte ikke stå over noen økter på grunn av en vonde og hovne tåa. Men den var vond og murra i 3-4 dager etterpå.

Jeg hadde ikke en fridag etter fjellmaraton. Det ble en rolig mil allerde dagen etter og det fungerte bra. Uka etter fjellmaraton ble det 135 km, og kun dagen før kickmaster ultramaraton tok jeg løpefri. Da ble det litt lett spinning. Jeg hadde bestemt meg for å gå ganske offensivt ut på 51 kilometeren i Drammen. Det var fint vær når vi startet og jeg var litt redd for at det skulle bli veldig varmt. Jeg hadde en plan om rundt 3.45 i starten. Det var ingen kilometerskilt og jeg hadde ikke gps, men jeg tror jeg passerte halvmaraton rundt 1.20, så da lå jeg ike langt unna 3.45. Det var litt pesete i starten og jeg fikk ikke noe flyt før cirka en time ut i løpet. Men så kjente at jeg hadde noen tær som var vonde og gnisset inntil hverandre. "å nei, ikke nå igjen" tenkte jeg. Det var til tider såpass vondt at jeg lurte på om jeg skulle skifte sko. Jeg hadde to par stående ved runding. Vi løp 12 runder à 4.25 km. Runden var halvparten grus og halvparten asfalt. Etter 25 km var ikke tærne vonde lenger, og det gikk fortsatt ganske bra. Det begynte å bli varmt,og med mulighet for å kjøle seg ned for kun hver fjerde kilometer så ble det litt for varmt i toppen for min del. Men farta holdt seg brukbart oppe frem til maraton. Så ble det en tung runde før det jeg kunne gi på litt igjen på sisterunden. Da kunne jeg øke farta uten å få kramper i det hele tatt - slå den! Den var en herlig følelse og har ikke vært så ofte før at jeg har fått til det. Jeg hadde et lite mål om å komme meg under 3.20 på 50 km. Det er visst kvalifiseringsgrensen for å være med på IAU 50 K trophy. Et uoffisielt VM på distansen. Nå ble det 51 km på 3.16 21, og det er jeg godt fornøyd med, også med tanke på at det bare var 9 dager siden fjellmaraton.

To dager etter 51 kilometeren var det Per Steffensens minneløp i Drammensmarka. Både jeg og Jon Harald hadde lovet å stille opp. Vi ble enige om at vi skulle løpe den korteste distansen på 7.2 km, men at vi måtte ta det litt pent. Når onsdagen kom og det nærmet seg start var jeg usikker på hva jeg skulle velge. Beina kjentes brukbare ut etter femmila, men var det kanskje bedre å løpe 19.5 km og ta det som en grei treningstur.mindre fart og mindre belastning på beina. Det ble til slutt den lange løypa, og etter 2 km var jeg alene i front. Fant en grei rytme, men gikk ikke spesielt fort følte jeg. Men klokka viste i mål 1.12.39 på 19.5 kuperte kilometere.

Etter disse tre løpene er konklusjonen at jeg er på rett vei. Bein og kropp fungerer bra. Jeg har fått trent jevnt og bra over en lengre periode nå. Joda, jeg er på gang.

1 kommentar:

  1. Hei Jon, Gjermund og Sharon, Odd-Bjørn her! Lenge siden siste oppdatering. Holder dere koken fortsatt? Dere som er så rå skal få en helt personlig utfordring av meg

    SvarSlett