lørdag 5. mars 2011

"..... jeg aldri skal starte i ultraløp om jeg kjenner antydninger til skade."

Dette ble skrevet av Jon Harald etter Bislett 12-timers. Da jeg leste dette så tenkte jeg "Jaja, nemlig." Det er så åpenbart at man skal ikke starte et ultraløp med antydninger til skader eller sykdom, men for min del så mye lettere sagt enn gjort.

Problemet er at den mentale biten er så enormt viktig i et ultraløp. Man MÅ starte et ultraløp overbevist at dette skal gå bra, kroppen er fin, og en er sterk, fordi etter 5 timer med løping, så er det vondt. Kroppen brytes ned, og sykdommer og skader blir verre. Derfor før et løp bruker ultraløpere noen uker å psyke seg selv opp. Skader blir glemt eller neglisjert, sykdommer blir ignorert.

Da jeg fikk en alvorlig strekk i låret mitt under HK-stafett i 2010 hadde jeg problemer med å gå. Jeg klarte ikke å gå opp trapper, og fikk ikke streke ut kneet mitt. Det var helt umulig for meg å løpe. Det beste jeg klarte var en rask hoppe-hinke. Skaden skjedde 5 dager før VM i 24-timers, og det tok meg 4 dager til å innrømme at jeg hadde mer å tilby som funksjonær enn som løper.

Seks uker senere stilte jeg på start i WSER. På denne tidspunkt hadde jeg ennå ikke strekket ut kneet mitt. Jeg hadde ikke løpt et steg uten smerter. Jeg klarte å gå opp trapper selv om det gjorde ganske vondt. Men jeg mente jeg var klar å løpe gjennom 161 km av ødemark. Hvordan kunne jeg tenke det? Ja, jeg hadde blitt fortalt av 3 forskjellige fysioterapeuter at det burde gå bra. Den 3. fysio jeg snakket med sa at jeg kunne kjøre på så lenge smertene i låret ikke ble sterkere enn en "4" på en skala mellom 1 - 10. "Så fint" svarte jeg, "smertene mine er ikke mer en en 1". "Så fint", sa han, "lykke til!". En ting vi tok aldri opp var hva som var en "1", og hva som var en "10". Jeg tenkte at jeg har født 3 barn uten smertestillende, og det var vondt, kanskje en "7", fordi å dø av kreft må være verre enn å føde barn, å brenne levende er også verre, tortur er verre. Ja, smertene mine var langt under en "4". Egentlig for meg er smerter på "4" ille nok til at jeg ville blitt stort sett sengeliggende. Neppe samme skala som fysio-en hadde. Jeg fikk god tid til å tenke over dette med smerteskala da jeg klarte ikke å løpe et steg til, og måtte gå 30 km for å fine en skyss til Auburn. Jeg lærte at det var fint å diskutere hva en "5" på smerteskala var før jeg ropte ut at mine smerter var bare en "1". Men lærte jeg å ikke stille til start før skaden var 100% grodd og jeg var fri for smerter? Neppe, jeg stilte til start i Gilbralter, og igjen på Bislett, i god tro at jeg skulle fullføre løpene i fin stil. Jeg startet også UTMB, men heldigvis for meg ble løpet avlyst etter 3 timer pga. dårlig vær.

Det enkelste ville vært hvis jeg hadde en personlig regel som sier at hvis jeg er litt syk, eller litt skadet, så stiller jeg ikke, ferdig med det. Men så var det de få gangene hvor det gikk bra selv om jeg ikke var 100% ved start. Et år vant jeg Drammensmaraton selv om jeg var syk kvelden før. Jeg løp den aller første NM i 100 km i Bergen mens jeg var forkjølet. Jeg hadde lyst å trekke meg, men synes at det var viktigere at så mange som mulig stilte opp i NM. Jeg løp det andre NM i 100 km like etter jeg hadde slett med en betennelse i foten min.

Om en drøy måned stiller jeg på start i TEC. Tror jeg at jeg er skadefri? Ja. Tror jeg at det kommer til gå bra? Selvfølgelig. Er jeg trygg i tanken at jeg skal aldri starte i ultraløp om jeg kjenner antydninger til sykdom eller skader? Absolutt ikke.

3 kommentarer:

  1. Interessant smerteskala du presenterer :-D

    Hvis vi klarer å huske på hvor deprimerende det er å ikke kunne fullføre og i tillegg måtte ta treningspause, så er det kanskje lettere å stå over en start?

    Jeg håper jeg klarer å stå over alle ultraløp i år om det er det som må til for å kunne trene skikkelig.

    Du kan enda rekke en lang langtur for å teste beina med tanke på TEC.

    SvarSlett
  2. Likte dette innlegget! Gode refleksjoner, som jeg på et mye lavere nivå har gjort selv.

    Selv har jeg en skala fra null til 5 "i" smerte, hvor 3 betyr der jeg vurderer å ikke løpe. Det vil si at jeg ofte har 0,5 og 1 på trening, men ved 2 så må jeg gjøre noe før det blir værre. 4 og 5 betyr null løping.

    Men alt er jo subjektivt og kan endres inne i hodet mitt pga motivasjon. Hadde jeg endelig fått tilslag om deltakelse i Western States, så hadde jeg nok reist over på 3 ...

    Det betyr vel at også du er menneskelig :)

    SvarSlett
  3. Det er en god smerteskala du bruker smokemonkey, og mer nyttig en min som har med tortur og kreftdød med. Jeg skal prøve den.

    SvarSlett