tirsdag 25. oktober 2011

søndag 16. oktober 2011

Invitasjon til nok en 6-timers i Drammen, lørdag 29. oktober

Vi gjentar suksessen og arrangerer ny trening. Legg gjerne inn en kommentar på om du kommer eller ei, eller se
facebook.com/event.

mandag 19. september 2011

Ny ultratrening i Drammen lørdag 1. oktober kl. 10-16

Det er ett år siden sist og vi inviterer igjen til 6 timers treningsøkt i på Marienlyst i Drammen. Vi setter opp et partytelt som depot og stiller med enkel servering og kanskje litt til.

Mesteparten av tiden bruker vi på banen, slik at alle kan kjøre sitt eget opplegg. Midt i økta tar vi en fellestur rundt i byens nye parkanlegg.

Håper så mange som mulig stiller! - Benytt sjansen enten du planlegger å løpe 24-timers på Bislett, eller satser på skikkelig stayer-evne under Birken!

tirsdag 21. juni 2011

Over the hils and far away

Det var så vanskelig å sette en overskrift på dette innlegget så da ble det tittelen på en god gammel slager av Led zeppelin, og jeg tror også Gary Moore hadde en låt som het det samme. Jeg kom over fjellet på fjellmaraton, og når man løper helmaratonløypa der oppe så føles det i perioder ut som man er veldig langt borte fra sivilisasjonen, men så vips er man nede på Beitostølen, som ikke helt er den stølen som den engang var. Nå har de også fått vinmonopol og kjøpesenter.

Tre løp er gjennomført på kort tid. Jeg var veldig spent på formen før det første av disse tre løpene; Fjellmaraton på Beitostølen. Men etter tre løp kan jeg si som Aslag Haugen synger i en Hellbillies sang: Eg e på gang. Fjellmaraton ble litt blodig og vondt, men også en god opplevelse. Jeg var på forhånd litt usikker på hvilke sko jeg skulle velge. Valget falt til slutt på Asics Hyperspeed som var de samme skoene som jeg brukte i Oslo Maraton ifjor. Jeg har brukt litt også på mølle i vinter når jeg har prøvd å løpe litt fort og jeg har vært veldig fornøyd med de. Men jeg fikk nye innsleggsåler like før jul og det har virket som det har blitt litt mindre plass i skoene med disse sålene. Jeg teipet noen tær jeg visste var litt utsatt for å gnissing i hyperspeed skoene og satset på at det gikk bra. Etter 2 kilometer var jeg alene i tet, og farten var brukbar. Men de siste kilometerne opp til Valdresflya er bratte og da gikk klokka fort. Klokka viste 1.26 halvveis og jeg følte meg bra og pigg i beina. Når det begynte å gå nedover mot Bygdin var det noen kilometere som gikk ganske radig unna. en 5 km gikk på ca 16.50. Men så begynte jeg å kjenne for alvor at den høyre stortåa helst ville ut av skoen, og det ble til slutt fryktelig vondt. På de siste 4-5 kilometerne ned til Bygdin ble det fryktelig brems og jeg måtte virkelig krølle tåa og lande skikkelig på hælen for at det i det hele tatt var mulig å løpe. Mange tanker gikk gjennom hodet da: Skal jeg prøve å løpe uten sko, må jeg oppsøke hjelp i røde kors teltet som jeg visste ikke var så langt unna og måtte jeg kanskje gi meg der?. Det ble store forandringer på kort tid. Fra å tenke:"dette går da ganske bra, kan bli en bra sluttid" til å tenke: "Hvordan skal jeg klare å komme meg ned til mål ". Med ca 11 km igjen å løpe stoper jeg opp tar ut sålen av høyreskoen og løper videre. Det viste seg ganske fort at dette hjalp noe og smertene ble mindre, men en bra sluttid hadde jeg gitt opp for lengst. De siste 7 kilometerne gikk ganske trått følte jeg, og jeg ble veldig overrasket at jeg klarte å karre meg under 2.43. Uten de problemene med stortåa kunne det blitt en tid under 2.40. Dagene etter løpet fant jeg fram et par sko som egentlig er et nummer for store og kastet ut sålene på de. Det fungerte, og jeg måtte ikke stå over noen økter på grunn av en vonde og hovne tåa. Men den var vond og murra i 3-4 dager etterpå.

Jeg hadde ikke en fridag etter fjellmaraton. Det ble en rolig mil allerde dagen etter og det fungerte bra. Uka etter fjellmaraton ble det 135 km, og kun dagen før kickmaster ultramaraton tok jeg løpefri. Da ble det litt lett spinning. Jeg hadde bestemt meg for å gå ganske offensivt ut på 51 kilometeren i Drammen. Det var fint vær når vi startet og jeg var litt redd for at det skulle bli veldig varmt. Jeg hadde en plan om rundt 3.45 i starten. Det var ingen kilometerskilt og jeg hadde ikke gps, men jeg tror jeg passerte halvmaraton rundt 1.20, så da lå jeg ike langt unna 3.45. Det var litt pesete i starten og jeg fikk ikke noe flyt før cirka en time ut i løpet. Men så kjente at jeg hadde noen tær som var vonde og gnisset inntil hverandre. "å nei, ikke nå igjen" tenkte jeg. Det var til tider såpass vondt at jeg lurte på om jeg skulle skifte sko. Jeg hadde to par stående ved runding. Vi løp 12 runder à 4.25 km. Runden var halvparten grus og halvparten asfalt. Etter 25 km var ikke tærne vonde lenger, og det gikk fortsatt ganske bra. Det begynte å bli varmt,og med mulighet for å kjøle seg ned for kun hver fjerde kilometer så ble det litt for varmt i toppen for min del. Men farta holdt seg brukbart oppe frem til maraton. Så ble det en tung runde før det jeg kunne gi på litt igjen på sisterunden. Da kunne jeg øke farta uten å få kramper i det hele tatt - slå den! Den var en herlig følelse og har ikke vært så ofte før at jeg har fått til det. Jeg hadde et lite mål om å komme meg under 3.20 på 50 km. Det er visst kvalifiseringsgrensen for å være med på IAU 50 K trophy. Et uoffisielt VM på distansen. Nå ble det 51 km på 3.16 21, og det er jeg godt fornøyd med, også med tanke på at det bare var 9 dager siden fjellmaraton.

To dager etter 51 kilometeren var det Per Steffensens minneløp i Drammensmarka. Både jeg og Jon Harald hadde lovet å stille opp. Vi ble enige om at vi skulle løpe den korteste distansen på 7.2 km, men at vi måtte ta det litt pent. Når onsdagen kom og det nærmet seg start var jeg usikker på hva jeg skulle velge. Beina kjentes brukbare ut etter femmila, men var det kanskje bedre å løpe 19.5 km og ta det som en grei treningstur.mindre fart og mindre belastning på beina. Det ble til slutt den lange løypa, og etter 2 km var jeg alene i front. Fant en grei rytme, men gikk ikke spesielt fort følte jeg. Men klokka viste i mål 1.12.39 på 19.5 kuperte kilometere.

Etter disse tre løpene er konklusjonen at jeg er på rett vei. Bein og kropp fungerer bra. Jeg har fått trent jevnt og bra over en lengre periode nå. Joda, jeg er på gang.

fredag 17. juni 2011

Ny treningspartner

Det er litt flaut å si, men sammen med jentene i familien har jeg fått hestedilla! Siste året har jeg lært å ri, kjøre vogn og en masse andre hestegreier. I november fikk vi oss en travhest som hadde stått utrent i 9 måneder på grunn av en skulderskade. Hun heter Engas Vesla og er en stor løpsvillig kaldblodstraver, med et utrolig lett og fint steg.

I april tok vi den første løpeturen sammen, det vil si i stedenfor å sitte i vogna eller oppå, så løp jeg ved siden av. Det var en spesiell opplevelse, ganske skummelt å løpe ved siden av en svær hest med sterkt fluktinstinkt og en vanvittig reaksjonsevne. Men det var ikke noe å være redd for, for hun var lett å styre og travet perfekt ved siden av meg. I det siste har vi tatt stadig lengre løpeturer, og forrige helg løp vi drøye 24 kilometer og la turen gjennom elveparken i Drammen sentrum. Det var nok noen som stusset litt da.
Det var mange smil, og barna i parken bare: Ååå en hest!

Hesten og jeg har faktisk den samme steglengden. Kanskje det er hun som tilpasser seg?
Når hun traver ved siden av helt fritt uten saltøy, løper vi som oftest helt i takt. - Ganske stilig. Løpeturene med Vesla er rett og slett noen av de beste.

Her er Jolly Jumper og Stibolten hjemmom etter en tur i byen.
Foto: Mona Berge

torsdag 16. juni 2011

Per Steffensens minneløp

Sturlas markakarusell har førtiårsjubileum i år.

Siste løp i vårens utgave av Sturlas markakarusell gikk i går. Normalt er det fem ukentlige løp på våren og fem på høsten på henholdsvis 3, 5, 7, 9 og 12 kilometer. I går ble det arrangert et ekstra løp med fellesstart for å hedre markakarusellens "far" Per Steffensen.
Gamlekara kan fortelle at Per Steffensen var en skikkelig markatraver som kunne bruke hele dagen på lange ski og løpe/gå-turer innover i Drammens- og Finnemarka. Dessverre døde han bare 64 år gammel.

Jeg har deltatt på årets femmer og tolver, i tillegg til gårsdagens løp. Man kunne velge mellom 7,2km og 19,5km. Siden jeg løp Kickmaster Ultra 4 to dager før gikk jeg for den korte løypa.
Er ganske fornøyd med å løpe på 28:50 og 4:00-fart i den kuperte traseen. Gjermund som gjorde en fantastisk 51-kilometer på mandag klarte ikke å dy seg og gikk for den lange varianten. Argumentet var at det ble lavere fart og snillere for beina. Jommen sa jeg smør. Han gjennomførte på 1:12:39, det vil si kilometertid på 3:42 !

Teamet dro altså i land hjemmeseier på begge distanser :-D

Her er resultater fra årets markakarusell.

torsdag 26. mai 2011

Hendene dine avslører risiko for kneskade

Menn har ofte kortere pekefinger enn ringfinger - og disse «mannlige» hendene kan signalisere fare for kneskade, ifølge en ny studie. Se artikkel på nrk.no.

Så da er det bare å begynne å sammenligne fingre :-)

Video fra Ringerike Ultrafestival 2011

Nå er det lagt ut en artig videoproduksjon fra løpet. Mange fine løpescener og intervjuer.

søndag 22. mai 2011

Ringerike 12 timers og litt til

Nå er den stund siden jeg har skrevet innlegg. Det har skjedd så mye siden sist jeg skrev at jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte. Men det er vel greiest å ta det fra starten av. I begynnelsen av mars gikk ferden til India. Etter ti dager kom jeg hjem som tobarnsfar.

Jeg var på forhånd usikker på hvordan jeg fikk trent i den første perioden etter at vi hadde kommet hjem. Det var jo umulig å vite hvordan hverdagen ble. Etter to uker med sykdom og lite mengde kom jeg igang med brukbar trening og det edr lenge siden jeg har fått trent så mange økter hver uke. Men øktene var til gjengjeld ganske korte, og "langturer" ble maks 21 km. Fra siste halvdel av mars og til slutten av april fikk jeg trent brukbar mengde, men jeg var jo spent på hvordan det ville slå ut på 12 timers på Ringerike uten en eneste skikkelig langtur på over 2 måneder. Etter to halvmaraton med joggevogn visste jeg at formen var brukbar, men jeg var spent på hvor mye beina tålte.

Jeg hadde en plan for farta de første timenene. Det gikk fortere enn planlagt fra første meter. Men det kjentes bra ut, og jeg løp konsentrert og med bra fokus uten at det ble høye skuldre. Første maraton ble passert på 3.10, og jeg sa til meg selv at nå måtte jeg roe meg ned litt. Jeg kunne gå ned mye i fart og likevel klare ny norsk rekord med god margin. Men jeg klarte ikke å sette ned farta så mye. Det var en herlig morgen på Helgelandsmoen. Da vi startet kl 06.00 var det 5-6 grader. Frem til 10-11 tiden var det ypperlig løpstemperatur. Ved 11 tiden begynte mange 6 timers løpere å gjøre seg klar og jeg gledet meg veldig til at de skulle starte kl 12.00. Da de startet var vi 12 timersløpere halvveis og jeg hadde cirka 78,5 km. Nå hadde jeg mye å gå på. Nå var det viktig å roe litt ned, ha kontroll og ikke ta noen sjanser. Jeg kunne slippe meg ned mye i fart og allikevel klare rekorden greit. 10 mil ble passert på 7.48. Klokka var snart 14.00 og det hadde blitt veldig varmt. Litt for varmt for min smak og nå var jeg inne i en veldig tung periode. Jeg hadde noe å se frem til.
Ved firetiden skulle resten av familien komme og da var det bare to timer igjen. Jeg heiv i meg drikke på hver runde og måtte jobbe hardt. Det mye saktere nå, men allikevel langt foran skjema til Norgesrekorden. Men mye kan skje på et så langt løp. Kramper kan komme, og skader kan oppstå. Detvar først ved firetiden jeg så at nå måtte det gå virkelig galt de siste to timene hvis det ikke skulle bli rekord. Litt over fire var familien på plass med banner der det sto heia pappa. Dette inspirerte jo, men ga ikke høyere fart. Litt over kl 17 var jeg iferd med nærme meg rekorden og jeg planla hvordan dette skulle markeres. Jeg sa til Kona at hun fikk gjøre klar minstemann i vogna slik at jeg kunne ta en æresrunde og feire ny norsk rekord. Det var utrolig gøy å ta den æresrunden med minstemann veive med flagget og mange gratulasjoner fra medløpere. Etter at æresrunden var ferdig var det litt under 40 minutterr igjen, og speaker fortalte at jeg nå hadde satt meg et nytt mål. Nå var målet mitt å jakre på den nordiske rekorden. Det hørte jeg over høyttaleranlegget og ble i farta litt irritert, for jeg hadde ikke tenkt på den nordiske rekorden, og nå var planen å holde det litt i gang de siste minuttene. Men
så begynte jeg å tenke litt(ikke alltid lett på slutten av en lang konkurranse..)og regnet ut at det kan faktisk gå med 147 km.
Etter å ha fått i meg litt ekstra drikke og rester av en is som eldstesønnen ikke ville ha mer av så fikk jeg litt ekstra krefter. Men å forandre på steget og øke fart når det har vært så varmt i mange timer
øker faren for å få kramper betydelig for meg. Og krampa satt i leggen så fort jeg begynte å øke farta. Da var det bare å trampe hælen nedi asfalten for å strekt ut. Og etter noen minutter var alt bra igjen. Nå var det bare å bite tennene sammen og forsøke å nå en distanse og rekord jeg ikke hadde drømt om å klare med den treningen jeg hadde hatt de siste to månedene. Å klare 147985 meter var fantstisk deilig. Nordisk rekord og foreløpig årsbeste i verden er da noe å slå i bordet med. Denne dagen på Ringerike er nok en av de aller største i min løpskarriere. For i tillegg til to rekorder fikk jeg også utmerkelsen for årets ultraløper 2010 og også hedersprisen sammen med resten av VM-laget på 24 timers som ble nummer seks i VM og fire i EM i Brive ifjor.

Jeg må takke arrangementsstaben med Tommy Støa i spissen for et fantastisk arrangement på Ringerike. Jeg fant ingenting å sette fingeren på, men det var visst tomt for cola helt på slutten. Det fikk jeg ikke med meg:)

Nå har det gått tre uker og jeg suger fortsatt litt på karamellen, selv om en stemme sier at nå er det på tide å kun rette blikket fremover.

Beina ble ganske fort klare for løping igjen etter Ringerike. Det ble en hel hviledag og tre dager med spinning før første rolige og korte løpetur,og det fungerte bra. Men å bli helt restituert etter et slikt løp tar 3-4 uker og enda lenger hvis man ikke tar det nok med ro i starten. Jeg fikk en hoven tå etter løpet som var til tider ganske vond når jeg løp, men bra ellers. Jeg tenkte at dette ville gå over av seg selv. Men det ville ikke gi seg og etter et kupert gateløp i Sylling (kanada rundt 12 km) 10 dager etter ble tåa veldig vond og verket veldig. Da gikk turen til legevakta og det ble konstatert betennelse og jeg måtte gå på penicillin. Det virket og nå er bein og kropp ganske bra.

Denne uka bikka jeg 170 km, mye takket være langtur med Jon Harald igår der vi løp 50km rundt Glitre. Det er fortsatt litt uvisst hva som blir neste ultraløp. St.Olav ultra har vært planen, men det spørs litt hvordan arrangøren velger å legge dette opp og ikke minst om det melder seg på minst 10 stykker til fristen går ut 1. juni. Sist jeg sjekket var det fire påmeldte.. Alternativer er 6 timers i Trollhättan eller Lapland Ultra.

Turbo Phantom

Skjer'a? Er det noe liv i Team 24 Joggen? Dere som fremdeles sjekker innom, lurer sikkert, for nå har det vært stille her en stund. Jeg kan berolige/skremme (velg det som passer) med at vi alle sammen trener ganske bra for tida. Gjermund gjorde et kjempeløp med Nordisk 12-timersrekord på Ringerike og selv gjennomførte jeg Påskemaraton helt skadefritt (Heia Drammen!). I tillegg har vi deltatt i Holmenkollstafetten, Kanada Rundt og Sturlas Markakarusell.

I går hadde Gjermund og jeg en super tur rundt Glitrevannet i Drammens- og Finnemarka. Runden er på totalt fem mil og går på både sti og veg. Passer veldig bra som trening til Kristins Runde.

På utstyrsfronten skjer det også spennende ting. Jeg har nettopp fått tak i noen skikkelig skumle piggsko, derav overskriften. Gleder meg som en unge til å teste dem, må bare huske å ta det pent i starten, for mellomdistansesko kan kanskje bli litt i overkant for ultrabeina?! Men tøffe er dem.

Asics Turbo Phantom - say no more

Sist jeg løp med Sharon brukte hun den nye Tarther-modellen og snakket varmt om den. Nå har jeg den også. Det er en ekstremt nøytral og enkel lettvektsko, den har overhodet ingen støtte på innsiden. Skoen har en såle som gir godt grep og er veldig behagelig rundt foten, men på grunn av manglende støtte ruller den fort inn mot midten om man setter ned helen. Rett og slett en fin fremfotsko. Perfekt for Sharon og morsom for meg.

Asics Tarther - en sko som har eksistert lenge i Japan har nå også kommet til Europa.

fredag 22. april 2011

Mer om VM ultraterreng, Connemara, Irland

Her er flere bilder fra det kommende VM i ultraterreng. Jeg hadde planer om å løpe mer av løype mens i Connemara, men mye av området er privateid, og jeg fikk ikke lov å løpe opp Ben Baun. Jeg vet at arrangørene av løpet har brukt MYE tid til å få tillatelse fra saubondene for å få løpe i området, og det siste jeg ville var å gjøre noe som kunne sette løpet i fare. Traseen har vært forandret minst 3 ganger pga. vanskeligheter med privateid land.


Starten går fra Kylemore Abby.


Kylemore Abby og Kylemore Lough sett fra toppen av Diamond Hill


Vi skal løpe opp denne dalen, 6km-10 km på "open grassland", dvs. ingen sti.


Ben Baun (bakerst og ca i midten) er løpets høyeste punkt, og nabo "Ben" til høyre i bildet er neste høyeste, ca km 23-26.


Dalen vi løper ned etter 26,5 km


Elvekryssing etter ca 27,5 km.


"Loose rock trail" fra kl 26,5 - 30 var mye mer behagelig enn jeg hadde fryket.


Km 30 på en nydelig "grasslands trail", men ikke alle "grassland trail" km er like lettløpt.


Her er en av mange grunner at man bør ikke drikke fra bekkene langs løype, men ta det du trenger med seg.


31,5 km - 33 km løpes på "grasslands trail" (andre sida av vannet), noen få meter over vann nivå langs Kylemore Lough.

VM-løpet skal være ca. 71 km, med 4 km asfalt, 8 km loose rock trail, 10,2 km compacted gravel, 15,8 km open grassland, og 33,5 grassland trail. Jeg var heldig i Irland med varme temperaturer, sol, og ingen regn, og både open grassland og grassland trails var forholdvis fine å løpe på. Men Irland er vel kjent for regndager, så løpet kan være mye tungere enn jeg opplevd.

VM-løpet har 5 lange tøffe bakker, både opp og ned, og en del transport km. Dette er ikke et løp bare for fjellgeiter, men også for raske 100 km spesialister, som kan også løpe terreng. Hvor våt terrenget er kommer til å si mye om hvor tungt løpet blir. Jeg ser ingen grunn til å slutte med lange terskeløkter fram mot juli. Noen økter i myr kommer heller ikke til å skade. Heldigvis har Norge både fjell og myr overalt, og alle VM løpere har god mulighet til å trene bra fram til 9 juli.

lørdag 16. april 2011

Diamond Hill, Connemara Irland

Niende Juli går World Trail Championship i Connemara Irland. Løpet skal være ca 71 km, og går mye i gressland både med og uten sti. Diamond Hill er det første av 3 større bakker som skal stiges på vei mot mål i Letterfrack.

Her er Diamond Hill som sett fra hotellet jeg bor på i Letterfrack.

Til å begynne med er stien opp til Diamond Hill fin og lett å løpe. Etterhvert er stien på vei opp ikke alltid like fin. Utsikten fra toppen av Diamond Hill. Kylemore Abby (hvor starten går) er synlig ned i dalen på et par av de bildene. Vi skal løpe opp dalen i bildet under, og det er ingen sti å se. Veien nedover er ganske bratt, og går på trapper. Etterhvert er det mindre bratt og fint å løpe fort.

søndag 27. mars 2011

Jubileumsstafetten i Drammen

Jubileumsstafetten arrangeres i regi av Drammen idrettsråd. Målet er at stafetten skal involvere hele bysamfunnet, alt fra lag og foreninger til næringsliv, barnehager, skoler, og ulike virksomheter.

Stafetten holdes i gang 15-18 timer pr døgn i 120 dager – totalt i 2011 timer. Starten gikk under World Cup Sprint på Konnerud lørdag 19. februar og stafetten fortsetter hver dag fram til Drammens 200-års bybursdag søndag 19. juni.

Denne uken hadde IF Sturla tatt ansvaret for stafetten. Uka ble fordelt mellom ski, orientering og friidrettsgruppene. Team 24 Joggen tok likegodt en løpetur hver dag fra 06:00-08:00. Det ble mange fine morgenøkter :-)

Sharon og Jon Harald i sterk vind over Ypsilon-brua torsdag morgen. Foto: Tor Lau


 Sharon og Jon Harald på langtur ved soloppgang i minusgrader lørdag morgen.

onsdag 16. mars 2011

To par røde sko

Etter at begynnende løpekne/langdistansekne slo ut i full blomst på Bislett for nærmere to uker siden har jeg så smått begynnt å løpe igjen. Siste uke er den daglige halvtimesdosen på mølle økt fra fem til sju kilometer, jeg løper i tre prosent stigning for å avlaste kneet. Godt å være i gang!

En annen ting som virkelig hjelper på humøret er nye sko, og jeg har nettopp fått to par nye.

Asics Speedstar 4 - ultraskoen
Dette er etter min mening Asics beste langløpsko. Den er for tiden fast med på langturer. Jeg brukte den i Brive og har aldri hatt så fine føtter etter en 24-timers som da. Skoen er relativt lett, myk og tilbyr ikke så mye støtte. Passer antagelig best til folk med nøytralt steg. Den er en litt enklere og lettere utgave enn Asics DS Trainer. Det jeg liker aller best med skoen er den myke overdelen helt uten støttelær i forfoten. Ingen sømmer eller stive flater som ofte gir blemmer etter en dags løping. Skoen har sånn sett mange likhetstrekk med klasikkeren Adidas Supernova Light som har gått ut av produksjon. Speedstar har mye tykkere polstring enn det Supernova Light hadde.
Dette er mitt tredje par av Speedstar, denne gangen har jeg gått ned en halv størrelse siden jeg bare skal bruke dem til trening. Skoen sitter veldig bra - anbefales virkelig til mengdetrening, den er god å løpe distanseøkter i også!

276 gram i størrelse 44,5.

Perfekt såle for mølle og veg, ikke noe å satse på i gjørme.

Asics Hyperspeed 4 - en ekte racer
Det siste året har mine letteste sko bestått av de to siste modellene av Asics DS Racer. Modellen endret seg helt i fjor så det er to ganske forskjellige sko. Den nyeste har blitt litt tyngre og er egentlig en solid lettvektsko, så det var med stor forventning Hyperspeed kom i hus. Den skuffet ikke, skoen er skikkelig lett og den tynne overdelen sitter som støpt. Jeg liker også at ganske mye av den lille dempingen er lagt i framfoten.
Om beina føles tunge i Hyperspeed, kan man i allefall ikke skylle på skoene!

Kun 228 gram i størrelse 44,5.

Denne framfoten ser ut til å være bra i skogen også. Bare ikke hullene fylles med stein.

fredag 11. mars 2011

Årets 24-timers VM omsider avlyst

Etter mange rykter og mye frem og tilbake har IAU altså konkludert. Se Final Update on the 24 Hour World Championships 2011.

For min del er det kanskje like greit med et hvileår, også er det jo mange andre morsomme løp man kan bli med på :-)

lørdag 5. mars 2011

"..... jeg aldri skal starte i ultraløp om jeg kjenner antydninger til skade."

Dette ble skrevet av Jon Harald etter Bislett 12-timers. Da jeg leste dette så tenkte jeg "Jaja, nemlig." Det er så åpenbart at man skal ikke starte et ultraløp med antydninger til skader eller sykdom, men for min del så mye lettere sagt enn gjort.

Problemet er at den mentale biten er så enormt viktig i et ultraløp. Man MÅ starte et ultraløp overbevist at dette skal gå bra, kroppen er fin, og en er sterk, fordi etter 5 timer med løping, så er det vondt. Kroppen brytes ned, og sykdommer og skader blir verre. Derfor før et løp bruker ultraløpere noen uker å psyke seg selv opp. Skader blir glemt eller neglisjert, sykdommer blir ignorert.

Da jeg fikk en alvorlig strekk i låret mitt under HK-stafett i 2010 hadde jeg problemer med å gå. Jeg klarte ikke å gå opp trapper, og fikk ikke streke ut kneet mitt. Det var helt umulig for meg å løpe. Det beste jeg klarte var en rask hoppe-hinke. Skaden skjedde 5 dager før VM i 24-timers, og det tok meg 4 dager til å innrømme at jeg hadde mer å tilby som funksjonær enn som løper.

Seks uker senere stilte jeg på start i WSER. På denne tidspunkt hadde jeg ennå ikke strekket ut kneet mitt. Jeg hadde ikke løpt et steg uten smerter. Jeg klarte å gå opp trapper selv om det gjorde ganske vondt. Men jeg mente jeg var klar å løpe gjennom 161 km av ødemark. Hvordan kunne jeg tenke det? Ja, jeg hadde blitt fortalt av 3 forskjellige fysioterapeuter at det burde gå bra. Den 3. fysio jeg snakket med sa at jeg kunne kjøre på så lenge smertene i låret ikke ble sterkere enn en "4" på en skala mellom 1 - 10. "Så fint" svarte jeg, "smertene mine er ikke mer en en 1". "Så fint", sa han, "lykke til!". En ting vi tok aldri opp var hva som var en "1", og hva som var en "10". Jeg tenkte at jeg har født 3 barn uten smertestillende, og det var vondt, kanskje en "7", fordi å dø av kreft må være verre enn å føde barn, å brenne levende er også verre, tortur er verre. Ja, smertene mine var langt under en "4". Egentlig for meg er smerter på "4" ille nok til at jeg ville blitt stort sett sengeliggende. Neppe samme skala som fysio-en hadde. Jeg fikk god tid til å tenke over dette med smerteskala da jeg klarte ikke å løpe et steg til, og måtte gå 30 km for å fine en skyss til Auburn. Jeg lærte at det var fint å diskutere hva en "5" på smerteskala var før jeg ropte ut at mine smerter var bare en "1". Men lærte jeg å ikke stille til start før skaden var 100% grodd og jeg var fri for smerter? Neppe, jeg stilte til start i Gilbralter, og igjen på Bislett, i god tro at jeg skulle fullføre løpene i fin stil. Jeg startet også UTMB, men heldigvis for meg ble løpet avlyst etter 3 timer pga. dårlig vær.

Det enkelste ville vært hvis jeg hadde en personlig regel som sier at hvis jeg er litt syk, eller litt skadet, så stiller jeg ikke, ferdig med det. Men så var det de få gangene hvor det gikk bra selv om jeg ikke var 100% ved start. Et år vant jeg Drammensmaraton selv om jeg var syk kvelden før. Jeg løp den aller første NM i 100 km i Bergen mens jeg var forkjølet. Jeg hadde lyst å trekke meg, men synes at det var viktigere at så mange som mulig stilte opp i NM. Jeg løp det andre NM i 100 km like etter jeg hadde slett med en betennelse i foten min.

Om en drøy måned stiller jeg på start i TEC. Tror jeg at jeg er skadefri? Ja. Tror jeg at det kommer til gå bra? Selvfølgelig. Er jeg trygg i tanken at jeg skal aldri starte i ultraløp om jeg kjenner antydninger til sykdom eller skader? Absolutt ikke.

torsdag 3. mars 2011

Karlstad og bislett. Tiden før og etter

Etter en god treningsperiode var jeg klar for Karlstad. Fra jul og utover ble det noen uker med brukbare mengder: 180, 230, 130, 160, 160 og 195. Det ble desverre altfor mye løping i bane 3 og 4 på den 200 meter lange innendørsbanen i Karlstad. Et par dager før løpet fikk jeg høre at de allikevel ikke skulle ha en egen bane for de raskeste løperne. Jeg prøvde å ikke ha fokus på dette, og var mest opptatt av at det ikke skulle være for varmt i hallen. De fikk åpnet litt opp på en port før start slik at vi fikk inn litt uteluft. Skjemaet til 86 km ble fulgt veldig lenge, og hadde tenkt en tid på rundt 2.52 på første maraton. Det ble 2.52.00. Jeg brukte ingen krefter på å bryte meg frem i indre bane, det hadde vært umulig uansett. Det kom antydninger til kramper etter 3,5 time og farta gikk noe ned. Men fortsatt var jeg godt i rute til å ta norgesrekorden.

Med en time igjen så jeg at det skulle holde hardt, krampene kom og gjorde det vanskelig å løpe skikkelig. Men jeg måtte ikke stoppe opp helt. Jeg prøvde albue meg frem i indre bane den siste timen, men det ble til slutt 500 meter for lite. Dette var tross alt en god sesongstart, selv om det med en gang var litt surt og være så nære rekorden.

Jeg har aldri vært så kjørt i muskulaturen etter et 6 timers løp som etter Karlstad. Mulig det skyldes krappe svinger, el underlag. Egentlig så trodde jeg ikke fikk løpt bislet. Men utenlandsturen vår ble utsatt og da klarte jeg ikke å holde meg unna. Men dette var et bonusløp og jeg hadde ingenting å tape på å prøve. Det var uansett lenge til neste løp.

Men det ble jo til slutt hverken fugl eller fisk, men ihvertfall en god langtur og god treningsøkt. Jeg kjente at formen var bra, og beina holdt seg bra veldig lenge. Jeg ga meg eter 115 km. Da var det to timer og ti minutter igjen av 12 timersløpet...
Jeg må jo innrømme at det var litt surt å miste Norgesrekorden. Mulig det blir Ringerike ultrafestival som blir neste løp. Stiller jeg der så er målet å ta 12 timersrekorden tilbake til Drammen.

Nå blir det noen spesielle uker i og med at vi øker familien fra to til fire i løpet av neste uke. To gutter på 3 og 5 år vinker farvel til India og begynner et nytt liv i Norge. I mitt nye liv er det ihvertfall bra å ha en mølle i huset slik at jeg ikke må ut for å trene.

Jeg er allerede igang med løpinga etter bislett. Noen dager med lett spinning gjorde susen og beina kjennes ok ut. Det blir noen meget rolige turer på mølla med VM på skjermen før jeg stikker avgårde til India på søndag.

Nok tull

Lørdagens løp på Bislett gikk dessverre som fryktet. Etter en litt rask start med noen runder i circa 4:00-fart, fikk vi som satset på 100km gradvis justert ned til 4:30-fart, noe som gir sluttresultat på 7t30min og IAU's B-krav. Dessverre begynnte det å murre på utsiden av høyre kne allerede etter to timer. Etter tre timer ble det vanskelig å løpe reint. Det føltes ekstra belastende med venstresving. Jeg forsøkte et kvarter til, men forstod at det bare var dumt og stod av. Så fort jeg stoppet stivnet kneet helt og gjorde mye mer vondt.

Etter noen dager med halting har jeg nå fått meg et par korte skiturer. Skal så smått starte med løping i motbakke på mølla til uken. Vi får tro det går raskt over. Ekspertisen og litteraturen sier at løpe/langdistansekne tar 1-3 måneder å bli kvitt.

Etter sommeren og høstens akillesproblemer sa jeg til meg selv at jeg aldri skal starte i ultraløp om jeg kjenner antydninger til skade. Det er fort gjort å glemme, men nå har jeg i allefall lært!

Neste mål blir Ringerike Ultrafestival den 30. april, sannsynligvis 6-timers eller 100km.

onsdag 23. februar 2011

Tid for team-duell?

Forberedelser
Noen har nevnt at det blir team-duell til lørdag, se Berge mot Sørstad på Bislett.

Jeg hadde selvsagt håpet på å få bryne meg på Gjermund under helgas 100-km, men han har feiget ut og går for en rolig 12-timers treningsøkt i stedet. Det er egentlig lett å forstå for han beviste jo for bare et par uker siden at formen er på topp, og antagelig sitter Karlstad 6-timers fremdeles i beina. Kvalifisert til årets VM i 100-km er han også.

Selv skal jeg forsøke 100km for første gang, og målet er B-kravet på 7:30. Jeg var ganske optimistisk med tanke på B-kravet etter tre-fire gode treningsuker rundt månedskiftet. Men på slalom-ferie i Sölden for to uker siden pådro jeg meg en skikkelig forkjølelse som fremdeles ikke har sluppet taket. Har ikke trent siden, bortsett fra sist helg hvor jeg løp et par turer på mølla, og av alle ting fikk løpekne! - Kanskje straffen for å stå på nedoverski?
Resultatet er uansett at det er usikkert om jeg starter på lørdag, og om jeg starter så er det enda mer usikkert om det blir mulig å fullføre.

Tid versus distanse
Sjansene for team-duell er med andre ord små. Selv om man aldri kan være sikker på om Gjermund plutselig setter opp farten og løper for en god 100km-tid, eller kanskje jeg faktisk er så frisk og rask om tre dager at jeg likså godt løper 12 timer ;-)

lørdag 12. februar 2011

Irriterende nære norsk rekord





Jeg hadde hatt en god treningsperiode siden slutten av november. Fra juletider og fremover ble ukene slik: 180, 230, 135, 160, 160 og 195.

lørdag 5. februar 2011

Sluttresultat Karlstad

Gjermund endte på 84.955m, det vil si Norges nest beste 6-timersløp. Snittfarten ble 4:14, et fattig sekund pr. km fra rekordfart og 85 sekunder bak. Siden farten de siste meterne er mye høyere var han trolig under minuttet bak.

Løpebanene ble ikke delt opp slik som annonsert, så det ble mye forbiløping og løping ut i tredje og fjerde bane, samt turer opp i doseringskanten. I tillegg var det litt varmt for Gjermund, så han fikk krampeproblemer.
Krampene var heldigvis ikke verre enn at han kunne holde dem unna ved å slå hælene i gulvet mens han løp.

Vi gratulerer med en strålende innendørsrekord og meget lovende sesongdebut!

Resultater fra Karlstad

Gjermund holder 4-blank fart. Snittfart på 4:13 vil gi 85,5km.

Resultatene fra løpet oppdateres hvert tredje minutt:

http://www.jogg.se/Misc/LiveResultat.aspx

fredag 4. februar 2011

Setter Gjermund ny norsk rekord på 6-timers i Karlstad?

I morgen, lørdag 5. februar, arrangeres Karlstad 6-timmars innendørs på en 200-meters bane. Gjermund har lagt ned solide treningsdoser de siste ukene og burde ha et godt grunnlag for et kanonløp i morgen.

Vi spår at Helge Hafsås norske rekord på 85.490m fra august 2007 står for fall! Gjermund har helt klart kapasiteten og tangerte trolig rekorden under VM 100km på Gibraltar i høst.

Det blir spennende å se hvordan 450 runder på en så kort bane og forholdene innendørs ellers spiller inn. Etter som vi har forstått skal de raskeste løpe på indre bane som er udosert og bare 193,7m lang.

Vi ønsker lykke til og satser på at ukesdoser med +/- 200km på mølla i kombinasjon med uhorvelige mengder havregrøt proppet med godsaker gjør susen!

onsdag 2. februar 2011

Gjermund er årets ultraløper 2010!

Etter mange år med trening, skader, kramper, godt humør og gode resultater er det en, mildt sagt, velfortjent utmerkelse!

Vi gratulerer!!!

Se kondis.no:

Han feier unna Espoo 24 timers med seier, klar ny PB og får landslagsplass på kjøpet. Eggemoen 6 timers ender med 1.plass. St. Olav ultra med ny overlegen seier. EM/VM 24 timers med ny pers igjen og 230,541km. I november er han igjen landslagsløper, denne gang i EM/VM 100km og historien gjentar seg med nok et sterkt løp og en ny klar PB (7:20).

I tillegg var både Gjermund og Jon Harald med på herrelaget som fikk Ultraløpsutvalgets hederspris 2010 for tidenes norske ultraprestasjon i et internasjonalt mesterskap:
Da de løp inn til en fantastisk 6.plass i VM og 4.plass i EM under årets 24 timers mesterskap i Brive, Frankrike gjorde de tidenes norske ultraprestasjon i et internasjonalt mesterskap.

søndag 23. januar 2011

Ønsker du å være sterkere mentalt? Å lese Feet in the Clouds er et fint sted å starte.


Feet in the Clouds, a Tale of Fell-running and Obsession, av Richard Askwith er en nydelig bok skrevet med mye kjærlighet og mye respekt om en britisk mikroidrett som Askwith er slett ikke sikkert kommer til å overleve.

Bøken åpner med en historie som alle som har drevet med ekstremsport må kjenne seg igjen i:
"Something has happened to me. For more hours than I can remember, a storm has been screaming around me. For more hours than I can remember, I have been running - or trying to run - in the mountians. Now I am lost, utterly. Every muscle in my body is shaking, both feet are blistered raw, every joint aches, and my last reserves of warmth and strength are gushing away like steam."...........
"So now I have stopped; or at least, I am hobbling so pathetically and aimlessly that it cannot reasonably be classified as movement. I have no idea what to do. I am a big, strong, fit young man, with a deep voice, broad shoulders and a hairy chest. At home, I am a father of a family, London is full of successful journalists who consider me their boss. And I want to cry."

Richard har en kompass som ikke funker, ikke nok mat og ikke nok klær. Han sammenligner seg selv med sårete soldater som med sine siste åndedrag kaller etter mammaen sin. Han er trøtt, og klar til å legge seg ned. Men vent litt... dette er kanskje LITT av en overdrivelse? Tenk på alle som har det verre.

"Think of Shakleton, lost without hope in the Antarctic night. Think of Joe Simpson, starving with broken limbs in a lost Andean valley............ Think of my father, and all those other fathers who fought with him in the second World War. Think of the men who have lived whole lives in these mountains, Think of Joss Naylor.
Joss Naylor! A flush of shame restores my alertness. What kind of pathetic, sybaritic yuppie am I, whingeing to myself and dreaming of hot baths, just because of a sore ankle, a broken compass and a few million drops of horizontal hail? This is England for God's sake; the nearest road can't be more than 5 or 6 miles away. The temperature can't be that many degrees below zero. I could crawl 5 miles on my hands and knees and still be back by Monday, Anyway, they'd send the mountain rescue team out before I had the time to die. And more to the point, I'm supposed to be a fell-runner."

Richard kommer over sin lavpunkt, bestemmer seg å stole på sin ødelagt kompass, og sakte begynner å løpe igjen. Han oppdager at han KAN løper med en fin fart, finer bilen sin til slutt og kommer seg hjem, og heldig for oss, fortsetter med både fell-løping og bokskriving.

Bøka er samtidig en historie av fell-løping som forteller en del om flere av sportens helter, en fortelling av et år i britiske fell-løping, og Richard's egen løpshistorie som en "midt i feltet" fell-løper. Jeg lærte litt om fell-løping, og nedoverløping, men mest av alt er bøka en lang rekke av fortellinger om tøffe menesker som klarer tøffe løp under vanskelige forhold. Jeg lover jeg skal aldrid ALDRID klage igjen under et løp så lenge jeg lever. ;-)

lørdag 22. januar 2011

Du er for svak, og du er for stiv

Det finnes menesker som kan lære av bøker, av historie eller av andre, og så finnes det menesker som må lære alt selv.....................med hjelp av en slegge.

I høsten 2004 hadde jeg min første fysioterapeut time noensinne. Jeg hadde slett med en stiv rumpe/hamstring/skinke hele sommer, og etter en smertefull Oslomaraton, dro jeg til NIMI. Etter flere runder med nåler var alt løsnet opp, og det var da jeg hørte det for første gang:

Fysioterapeuten (FT) - "OK, nå jeg jeg fikset det jeg kan, med du skjønner at problemet ditt er at du er for svak, og du er for stiv."

meg: (litt sjokkert og litt såret peker jeg mot mine store quadraseps) "Jeg er mykere enn de fleste løpere jeg kjenner."

FT: (som smiler som en pappa til et små barn) "Jaja, du har muskler der, men du har ikke de muskelene du trenger for å holde deg skadefri, ellers ville du ikke vært her."

Og så fortsatte han å vise meg akkurat hvor svak jeg var. Men trodde jeg på ham? Neida, ikke sjanse.

Flere år senere, november 2009, dro jeg til en ortopediskkirurg. Jeg hadde hatt noen problemer med et kne tidligere i året og ville spørre hvis smertene var pga. et fall jeg hadde tidligere i året, et fall som ga meg en tydelig og hard kule.

"Nei da" svarte ortipediskkirurgen, "sånn kuler er ganske vanlige hvis du spiller håndball, de er ikke så farlige. Nei, problemet ditt er at du er for svak, du må være sterkere."

(Igjen med dette tull at jeg er for svak?) Jeg må ha så ut som jeg ikke stolte fult på ham, fordi det neste han sa var,

"Jeg sier ikke at du må være sterk for en kvinne av din alder," (au da!) "og jeg sier ikke at du må være sterk for å være en løper. Jeg mener at du må være STERK,.............. som en syklist" (hæ?)




(en syklist???)(neppe)

Men likevel begynte jeg å jobbe enda litt mer med styrketrening, nemlig knebøy på et bein, og utfall. Men jeg merket ikke noe særlig forskjell, og det var sikkert fordi jeg var egentlig sterk nok, ikke sant?

Og så kom det endelig en dag like før jul. Jeg sat og så på lårene mine. Mitt venstre lår hadde blitt nokså tynn siden jeg ble skadet i mai. Jeg hadde vært gjennom flere behandlinger for å bli kvitt skaden, og senere arrvevet, men låret var fortsatt tynn, 3 cm tynnere enn mitt høyre lår. Hva skulle jeg gjøre nå?

Og så skjedde det. Det svære lyspære kom ned fra himmelen, og lyste rett over hodet mitt. JØSS! Jeg ER for svak. Jeg er for stiv. Jeg må bli sterkere.

Jeg hoppet opp med tanken om å hoppe opp trappene på et bein, "Dette må jeg klare" tenkte jeg. Men jeg sto det på min tynn og svak venstre bein, og ingenting skjedde. Jeg kunne ikke hoppe på venstre beinet. Barna mine så meg, og de måtte vise meg alle sammen hvordan de kunne hoppe opp trappene først på høyre, og så på venstre beinet. Da måtte jeg gjøre det òg. Og jeg klarte det til slutt, med en del hjelp av hånden.


Så nå er det styrke trening som gjelder, minst 30 minutter, hver eneste dag. En dag er mest tøying, med litt styrketrening, og det neste dag er det mest styrketrening med litt tøying. Det kjennes FANTASTISK.

Her styrker jeg bakksida av lårene mine ved å holde stillingen så lav og så lenge som mulig. Det funker.

Det eneste nedsida til alle styrketreningen er at jeg klarer ikke å løpe like mange km hver uke som jeg vil. Beina mine er såpass kjørt at jeg trenger noen løpsfri kvelder hver uke. Men jeg satser å øke antall km/uke i løpet av noen uker.

Jeg ser fram til en skadefri 2011.

fredag 21. januar 2011

Bildebevis



Vi gikk faktisk på ski. Bildene er fra en kort stopp med pølsegrilling(!) ved Eiksetra i Lier, før turen gikk videre om Ulvann og tilbake til Drammen. Foto: Johan Berge

torsdag 20. januar 2011

En treningsuke helt utenom det vanlige

Forrige treningsuke ble en litt anderledes uke. Tredemøllen sto ubrukt i to hele dager. Og det er veldig uvanlig, ihvertfall på denne årstida. Jeg hadde ikke løpt ute siden 3 juledag da jeg var med gjengen som løp fra Sandvika til Ski. Nå var det på tide. Og da Joar (fader Flynn/møbelknottmannen, kjært barn/ultraløper har mange navn)var klar for noen timer på bislett fredag ettermiddag var det bare å pakke sekk og sjekke togtider. Det ble ca 4 timer på Bislett i hyggelig sosialt samvær. Det ble også noen runder alene på slutten slik at jeg fikk fem mil.

Lørdag ble det igjen en maraton på mølle i varrirende fart. Da hadde jeg allerede fått over 160 km og så at jeg kunne få ei uke over 200. Men beina kjentes litt slitne ut og jeg vurderte å gjøre noe annet på søndag. Når jeg etterhvert får opp øya på søndags formiddag ligger en melding på telefon. Det er Stibolten som skal ut på ski, og lurer på om jeg er klar. I helgene er han ofte ferdig med 3 timers langtur før jeg har fått stått opp. Og jeg hadde ingenting klart, så hvis han kunne vente på treigen fra andre sida av by`n så ble jeg med. Det tok sin tid, men jeg fant jo både ski, staver og klær. Men ikke smurning. Og skia så jo ikke ut. Der lå det tjukke lag med et eller annet - muligens blå ekstra og ei fæl ripe som jeg fikk på siste treningsskitur som var for over to år siden. Jon Harald rista på huet når han fikk se skia mine. Han hadde faktisk et ekstra par ski som var ferdigsmurte og da sa jeg ja takk til det.

Det var grått og veldig fuktig i lufta da vi begynte å gå. Det var uvant å gå på ski med bra glid. Jeg kliner vanligvis på noen tjukke lag, og gamper i vei. Da har jeg stort sett spikerfeste, men i nedoverbakkene hadde nesten gått fortere om jeg tok av meg skia. Jon Harald fikk "lurt" meg ut på en litt lengre tur enn det jeg hadde planlagt. Det ble en bra tur og det var deilig å komme seg ut på ski igjen. Jeg endel på ski i vintrene fra 99 til 2006. Men så har det blitt bare løping også på vinteren. Da har jo også resultatene i løp kommet. Men slik som det var nå, tror jeg at utbyttet av en langrennstur var større enn om jeg hadde kvemet meg gjennom 3-4 mil på mølla den dagen. Uvant muskelbruk ble belønnet med skikkelig god gammeldagshamstringskrampe i begge beina den natta. Også var jeg jo rimelig støl på mandag. Men det var fint å være støl på en litt annen måte enn vanlig.

Jeg må til slutt nevne hvordan Joar har blitt møbelknottmannen. Han fikk noen heftige vannbelmmer når vi løp rundt på bislett. Dagen etter var det ikke særlig bedre. Det var da han fant frem et ark med møbelknotter og satte på der det var nødvendig. Limet satt godt og det fungerte fint. Noen løper med fivefingers, andre med møbelknotter...

torsdag 6. januar 2011

Touch me touch me



Jeg var syv år da jeg "oppdaget" Samantha Fox. Det var jo selvfølgedlig musikken hennes jeg ble først interessert i. Jeg husker jeg fikk albumet Touch me (tror det het det)på kasett en gang jeg var syk. Min søster er 8 år eldre enn meg og jeg fikk tidlig tilgang til ungdomsblader som f.eks Topp og Logo. Der var Samantha avbildet forholdsvis lettkledd på plakater endel ganger på slutten av åttitallet. Disse hang jeg da opp på rommet mitt, og en periode kunne man vel nesten ikke se tapeten på veggen. Til og med i taket hang min kjære Samantha. Jeg husker jeg også fikk en pute i julegave av min mor.. der hun var avbildet i en gjennomsiktig kjole. Hvor har blitt av den puta mon tro?

Plakatene ble tatt ned etterhvert og når jeg var 11-12 år ble Samantha borte fra Rampelyset. Men jeg glemte henne aldri, og det var jo morsomt når hun for noen år dukket opp igjen. Min fru har visst om min Samantha-periode. I jula ble Samanta Fox nevnt når vi så noe på tv. Da kom hun på at hun hadde en gave til meg. Det skulle egentlig være en bursdagsgave, men nå klarte hun ikke å vente mer. Jeg av avispapiret på en stor ramme. Og der var hun igjen. Tekkelige og flotte bilder av min barndomsdame. Hvor skulle bildet henge? Jo, det måtte jo bli på trimrommet mente kona. Jeg ville ikke ha det der. Jeg visste egentlig ikke hvor jeg ville ha det. Men så var det to fester på veggen rett ved siden av mølla, og der vil det henge til vi får smårollinger i huset. Hvis jeg da ikke blir veldig forstyrret av å ha henne ret ved siden av meg når jeg løper. Foreløpig har det gått greit.

Forrige ukes siste økt på 42.5 km ble første økta med Sam på veggen. Forrige ukta ble forøvrig en skikkelig mengdeuke til meg å være. 232 km ble det til slutt. 4 økter var turer på over 4 mil, og den lengste var på 45 km. Øktene ble også gjennomført i brukbar fart, og jeg hadde vel kun 10-12 km som var saktere enn 4 blank. Men jeg tar da drikkepauser og matpauser gående på mølla, så alle disse dagene har jo snittfarta vært under 15 km/t. En langøkt ble slik: 4 km på 15.2. 16 km på 17.2. 12 km på 15.5. 10 km på 15.2 og 3,5 km på 14.1. Dopauser og matpauser ble det noen av etter 20 km. Litt vemodig er det å tenke på at det antagelig vil gå mange år, før jeg har mulighet til å få slike mengdeuker igjen som jeg har hatt to på rad av nå i jula. Først 180 km og så 232.

tirsdag 4. januar 2011

Hvem sa at mølleløping er kjedelig?



Jeg har alltid gjort litt narr av Gjermund for all mølleløpinga hans. Det er sjelden han kommer seg ut, til og med på sommeren. Selv hadde aldri løpt på mølle før høsten 2009, da innså jeg at det ble vanskelig å oppretteholde treningskvaliteten utendørs.

For å teste om mølle var noe å satse på ble det gratistimer på de fleste treningsstudioene i Drammen, og rett før jul investerte jeg i ei brukt mølle, omtrent samme modell som den Gjermund har.
I hele fjor vinter, og nå i høst og vinter har det vært utrolig fint med mølla. Ikke er det kjedelig heller. Løpsfølelsen er underholdning nok i seg selv, men det hjelper jo litt med Spotify eller NRK nett-TV også.

Det er ikke tvil om at mølleløpinga har gitt meg mer fart og bedre steg, så nå er det slutt på mobbing av Gjermund. - Nesten slutt.
For nå er jeg der selv: Løper langtur på mølla selv om det er strålende skiføre og solskinn ute. Ikke bra.

Rett før jul skjedde det imidlertid noe forferdelig, treningsrommet ble fylt med lukten av svidd gummi midt under en godøkt. Jeg ringte Gjermund for å klage min nød, samtalen gikk som følger:

Telefonen ringer - ring-ring-ring
Gjermund: Neimen, goddag
Jon Harald: Det er krise!
Gjermund: Hva, er mølla ødelagt!

Det var den, og det på kvelden lille julaften, noe som resulterte i en skikkelig avslappende jule-langhelg med treningspause og masse god mat. Morgenen tredje juledag ringte jeg Sportsmaster, de rakk ikke komme samme dag, men dukket opp dagen etter og byttet både bånd og plate. Nå går mølla silkemykt igjen!

Sportsmaster fortjener litt ros her på bloggen, for makan til god service skal man lete lenge etter. Jeg kjøpte nemlig nyoverhalt brukt mølle bitte lille julaften 2009. Dessverre feilet den samme dag, men Sportsmaster troppet opp med en ny dagen etter (lille julaften)!
Etter hva jeg har forstått har Gjermund også veldig god erfaring med Sportsmaster. - Nei vi er ikke sponset :-)