torsdag 25. november 2010

Bislett II

Ja, Sharon stiller óg.

Skaden min er så å si borte. Jeg har ikke kjente noe særlig til den siden tirsdagen etter 100 km i Gibralter. Men ultraformen min er helt borte. Siste gang jeg hadde en vellykket ultraløp var NM 100 km i Bergen 10/04-10. Siste gang jeg løp gjennom en hel natt var for 15 måneder siden i UTMB, og siste gang jeg løp mer enn 7 timer av en 24-timers løp var for 23 måneder siden i Århus. Føttene mine er ikke like herdet lenger. Magen min er ikke i ultraform. Jeg har til og med blitt vant til 10 tånegler.
Så selv om jeg ikke forventer problemer med låret mitt, forventer jeg en lang og stygg natt med stor fare for lange gå pauser.

Men jeg kommer ikke i ultraform med mindre jeg løper ultra, og en vellykket 2011 må starte nå med et tøft og ydmykende Bislett 24-timer.

Lykke til alle sammen.

onsdag 24. november 2010

Bislett

Etter mye frem og tilbake, løpe eller ikke løpe, gjør jeg et forsøk på Bislett til lørdag. Har fremdeles noe trykksmerter og så videre i akilles, men fikk klarsignal fra fysioterapeut i dag.

Formen er ikke hva den var i mai, så det kommer til å bli et veldig spennende døgn med hensyn åpningsfart, stayer-evne og skade.

Uansett så gleder jeg meg til å løpe på Bislett igjen! Også denne gangen med hjelp av helproff kaloripusher (les Mona) mesteparten av løpet!

PS. Sharon stiller også. Gjermund er fremdeles usikker.

søndag 21. november 2010

En akilleshæl

[Ømt eller sårbart punkt. Etter den greske helten Akilles, en av tidenes største krigere, som bare var sårbar i hælen.]

Begrepet kommer fra gresk mytologi hvor i følge legenden moren til lille Akilles ville gjøre han usårbar ved å dyppe han i elva Styx, men glemte å fukte stedet hun holdt ham etter – hælen. Dette ble hans eneste sårbare sted på kroppen, og i Trojanerkrigen blir han drept av en pil som treffer denne hælen.

Ja, så ille kan det gå. En ting er sikkert og det er at akillessenen er den største og viktigste senen i kroppen. Den kan ta belastninger på opptil 450kg, men samtidig er det den senen som ryker oftest og mer enn noen annen sene er utsatt for skade og betennelse.

Det må jo være en passende overgang til min egen akilles. For problemet med sener i forhold til for eksempel muskler er at de ikke gir noen tegn på å være overbelastet før det er alt for sent. Egentlig har jeg hele tiden vært ganske fornuftig og ikke løpt ultraløp særlig tett, men i sommer ble det alt for tett mellom 24-timers i Brive, Kristins Runde og Hornindal Rundt. Trening og konkurranse i bratte fjell så tett på ble rett og slett for mye. Jeg fikk vondt i akilles under trening etter Kristins Runde, men tok ikke signalene alvorlig nok. Tenkte at noen dagers opphold var nok før Hornindal Rundt. Burde skjønt bedre, resulatet ble akutt akillesbetennelse. Når jeg tenker etter, så måtte bakkene i siste del av Hornindal forseres med beinet ut til siden for at det ikke skulle gjøre for vondt. Og i ukene etterpå var det umulig å løpe.

Sesongen ble avsluttet der og da. Motivasjonen like så.

Siden den gang har det vært en lang prosess for å komme ut av en vond sirkel. Det er veldig vanskelig å plutselig kutte løping helt, alternativ trening blir liksom ikke det samme. Men litt sykling og rulleskigåing har det blitt. Sykling har gått greit, men rulleski må foregå uten fraspark. Ellers har det vært perioder med eksentrisk tåhev og rett og slett treningsfri. Hele tiden mange gode råd fra fysioterapeuten.

Den siste måneden har løping på flatmark (mølle) med helkapper i skoene fungert veldig fint og treningen endelig kommet godt i gang igjen. Og godt er det, for uten sammenligning forøvrig, har jeg sett med skrekk at Susanne Wigene har lagt opp med akillesproblemer. Marianne Andersen, som bor nedi i gata, har nå tolv ukers løpestopp på grunn av akillesproblemer. Legene sier visst at det vil ta to til tre år før hennes akilles er helt frisk igjen. Grunnen til det er at når man går med betente sener i lengre tid, så endrer senevevet struktur og blir porøst og lite fleksibelt. Dette tar lang tid å rette på og kan i værste fall føre til avvrivning!

Dagens tips: Ta akillesproblemer seriøst så fort dere kjenner noe!

fredag 19. november 2010

24-timers EM/VM i Brugg, Sveits er avlyst

Så er omsider ryktene bekreftet. Se nyhetsoppslag på IAU sine sider. Det var veldig synd, men greit å få avklart. Vi får håpe IAU finner en ny arrangør slik at det faktisk blir VM neste år.

I mellomtiden er det bare å kjøpe lodd i WSER-lotteriet og krysse armer og bein!

lørdag 13. november 2010

WSER lotteriet

Påmelding til Western States Endurence Run 2011 er i gang. Man har tom. 27/11/2010 kl 23.59 California tid til å melde seg på lotteriet. Selv lotteriet skjer 4/12/2010. Alle informasjon finner man her: http://ultrasignup.com/register.aspx?did=10804

Lykke til alle som har tenkt å prøve lykken i lotteriet.

tirsdag 9. november 2010

Og så løsnet det; 48 timer for seint


VM 100 km i Gibraltar var ikke noe god opplevelse for min del. Lår skaden jeg har slett med siden 8 mai, 2010, kl 16.30 ødela nok en gang et løp for meg. Avrivningene har grodd igjen. Smertene er stort sett borte. Men styrken i venstre lår manglet. Jeg kan trene mye, men ikke rask. Intervaller setter meg tilbake et par dager.

Jeg stilte i VM klar at en tid rundt 9.00 - 9.30 var mest realistisk men trodde jeg kunne fullføre uten store problemer, men twas not to be. Jeg fullførte 42,2 km uten problemer, tror jeg. (vanskelig å vite akkurat NÅR jeg fullførte maraton når jeg løp for langt på starten og maraton skiltet stod på feil sted) Men etter sånn ca. maraton distanse begynte låret mitt å stivne så hardt at jeg klarte ikke å løpe. Jeg stakk gjennom massasjetelt og fikk snakke med en fysioterapeut (nr. 8 siden skaden min) Han masserte forsida av låret mitt hardt, fortalte meg å holde den varm og tøye låret MYEMYE. Massasjen fungerte bra i 7.5 km før låret stivnet på nytt og jeg hinke inn til massasjetelt på nytt, denne gangen forfølgt av Tommy og Per som etter et prat med fysioterapeut nr. 9 siden skaden, fortalte meg at jeg var ferdig for dagen.


Så min mislykket VM dag var over. Jeg må bare innrømme at VM er ikke noe kjekt sted å ha et mislykket løp. Jeg kunne gjerne vært uten. Mandag reiste jeg hjem til Oslo, og var hjemme kl 22.00. Tirsdag morgen var jeg oppe kl 06 som vanlig. Jeg hadde ikke lyst å løpe men bikkja mi hadde veldig lyst, så jeg ble med. Til min stor overraskelse løp jeg rett opp bakken til sykkelveien fortere enn på lenge. Da jeg kom på toppen av bakken ble jeg nysgjerrig hvis jeg kunne fortsette løpe men et steg som så faktisk ut som løping. Ja, det kunne jeg. Jeg fullførte runden 6 min fortere enn vanlig. Jeg fortsatte å løpe nedover til jobben 4 min fortere enn vanlig. Mitt venstre bein hadde blitt sterk igjen. Overnatt. Det aha øyeblikket jeg hadde ventet på siden 8.05.10, kl 16.45 hadde endelig skjedde, 48 timer etter VM.

Hadde de to fysioterapeuter i parkeringshuset i Gibralter funnet noe at de 7 andre ikke hadde sett? Er en alvorlig skade litt som en løkk, med lag på lag av små feil som må korrigeres alle sammen før man blir bra igjen? Alt jeg vet er at i dag, tirsdag 09.11.10, løp jeg 2 x 10.5 km med høyre fart og et finere steg en før jeg ble skadet. Jeg har fått kontroll over beinet mitt. Jeg er utrolig takknemlig mot de to fysioteraputene i parkeringshuset som fikset et eller annet i låret mitt. Jeg er takknemlig til Per og Tommy som fikk meg til å innse at løpet var kjørt og det var best å se framover. De gledestårene jeg aldri fikk i Gibralter fikk jeg på en kaldt og surt runde rundt Sognsvann.


Jeg gleder meg til intervaller. I'm baaaaaaaaaakkkkkkkk.