søndag 18. juli 2010

En lovende konkurranse i grenseland


St.Olav ultra stod ikke egentlig ikke på planen over løp jeg skulle løpe i år. Men det passet ganske godt inn, og når jeg da også fikk med meg et godt støtteapparat var det bare å melde seg på. Jeg var veldig seint ute, så det var med nød og neppe jeg fikk ordnet med overnattinger. Jeg var spent før dette løpet. Dette var testen på om VM 24 timers var helt ute av bein og kropp, og om hvordan jeg ligger an i forhold til et evt VM 100km i november. Ultraløperne skulle starte 08.30 begge dager, og de første stafettlagene skulle starte først kl 09.30. Dette var jeg ikke klar over før et par dager før start. Jeg spurte ledelsen om de ultraløperne som ønsket det kunne starte 09.30. Dette fikk jeg heldigvis positivt svar på. Jeg er absolutt ikke av typen som liker å løpe alene, og med start kl 08.30 hadde jeg løpt alene hele veien. Jeg så frem til å løpe sammen med mange stafettlag. Vi startet sammen med stafettlagene i pulje 1 - de som brukte antatt lengst tid, og antatt sluttid på mange lag var rundt den tiden jeg hadde regnet med å bruke på første dag.
Det ble en optimistisk start i lett regnvær ut fra stadion i Levanger. Det gikk litt vel fort i starten, med flere km under 4 min pr km. Ca 15 km ut i løpet hadde jeg bare ultraløperne som startet kl 8.30 foran meg i løypa. Jeg hadde ingen superfølelse, og det gikk ikke veldig lett, men klokka viste at det gikk brukbart unna. Jeg hadde med meg team Sørstad som bestod av kona og fattern. De kjørte følgebil og ga meg cola, gel, sportsdrikk og salttabletter ca hver 5. km. Etterhvert fant de et bra system der fattern ga meg det jeg trengte og Margrethe stod ca 200 meter lenger opp i løypa for å ta i mot flasker og høre hva jeg ville ha på neste langing.



Det ble en litt ensom dag, litt grått og trist vær, og svært få folk langs løypa. Men jeg klarte å holde trykket oppe, og passerte maraton på 2.56.
De siste to mila måtte jeg minne meg selv på at det var en etappe også imorgen, og jeg visste at jeg var langt foran neste ultraløper, så det var ikke nødvendig å presse veldig hardt. Bjørn Hytjanstorp minnet meg også på dette når jeg tok ham igjen ca 13 km før mål. Motbakkene mot slutten gikk fint og jeg gikk i mål på 4.36. Det var visst løyperekord fikk jeg høre. Bortsett fra et par ganger da jeg måtte uti skogen pga problemer med magen, gikk alt etter planen. Vi dro etterhvert inn til Åre, og til hotellet hvor det var svømmebasseng og boblebad. Det gjorde utrolig godt å få svømt litt og få sittet litt i boblebadet på kvelden. Dette gjorde jeg også forrige gang jeg deltok i dette løpet for to år siden. Det hjalp på stive bein den gangen og det gjorde det også nå.
Dag to vurderte jeg å starte kl 10.15 for å ha flere lag rundt meg, men da var det stor sjanse for at støtteapparatet fikk mer trafikkkork, og ikke fikk servet meg nok. Og med bare vann på arangørens drikkestasjoner kunne det bety katastrofe. Derfor ble det pulje 1 også denne dagen og etter 15 km hadde jeg bare SAS Værnes foran meg.


Etter 25 km løp jeg også forbi dem, men måtte ut i skogen rett etterpå. Resten av dagen hadde jeg SAS gutta ca 150-200 meter foran meg. Det var varmt, men takket være støtteapparatet fikk jeg nok drikke og næringsstoffer. Bortsett fra helt på slutten da jeg fikk høre at det var tre km igjen til mål, og team Sørstad kjørte inn til målområdet. Men det viste seg at det var seks km igjen og etter nesten 60 km og i 25 graders varme ble det en tung avslutning uten noe drikke. "Kranskullan" tok meg imot ved mål, slengte laurbærkransen over meg og løp med meg de siste 50 meterne. 4 timer og 40 minutter brukte jeg på etappen.
Alt i alt var dette en svært lovende konkurranse. Jeg hadde ingen krampeproblemer, og beina fungerte greit hele veien. Aldri på noe tidspunkt hadde jeg noen superfølelse og det gikk ikke veldig lett. Men jeg hadde heller ikke ladet noe spesielt opp til dette løpet. VM-løpet var definitivt ute av beina, og dette var lovende med tanke på et eventuellt VM i 100 km i høst.
Jeg må takke alle ultraløperne for et par veldig hyggelig dager i Trøndelag og Åre. St.Olav ultra er et flott arrangement mye på grunn av det sosiale fordi vi ultragærninger bor på samme sted over tre dager.
Tusen takk også til arrangørene som tar oss på alvor og lytter til hva vi ønsker av forbedringer til neste år.
Og til slutt en takk til mitt fantastiske støtteapparat. Jeg hadde aldri klart meg så bra uten dem.



To uker har gått siden løpet. Er godt i gang igjen, og siste uken har det igjen blitt over 150 km.

tirsdag 13. juli 2010

Norges tøffeste fjelløp!

Eller man skal ikke se bort i fra at Hornindal Rundt faktisk er et av verdens tøffeste.

Nettsiden har veldig god informasjon om både løypeprofil og terrenget. Det ser liksom så greit ut foran PCen, men det er noe annet når du står i tett tåke med isende kald vind og skal klatre - jepp, med hendene også - opp en fjellskrent i 1200-meters høyde tett oppunder makspuls etter nettopp å ha forsert en bratt snøbre. Mer om det senere.

Kart og vegbeskrivelsen var oversiktlig og fin. Ikke til å orientere etter, men løypa var så godt merket at det var bra nok.

Runden viste seg å være drøyt 75 km, det stemmer også med arrangørens siste GPS-måling. Med litt surr fikk jeg 76,6 km. Undervegs skal man over ni topper på 800-900 moh. og fire topper på 1100-1300 moh. i mellom alle disse skal man faktisk ned i dalbunnen og bare noen hundre meter over havet.

Natt til lørdag før start regnet det kraftig, men ved start var det ganske fint. Riktig nok en del vind, men fin temperatur. Verre var det at det kom tykk tåke allerede opp mot første topp, noe som gjorde det svært viktig å følge merket sti. Det dannet seg grupper av løpere som samarbeidet om å finne merkene. Opp mot høyeste topp var det i tillegg bitende vind som sa klart i fra om at man ikke skal kimse av arrangørens sikkerhetsinnstruks!
Dessverre gjorde tåken at vi ikke fikk sett noe av den storslåtte utsikten fra de første toppene, men utover dagen lettet tåka og vi fikk til tider stekende sol og perfekte forhold over fjellene på hjemturen.

I tillegg til alle disse opp og nedstigningene var det vått og tungt i myra og sleipe gresshellinger. Vinnertiden til Thomas Andersen på 10:42:25 er helt ufattelig bra! Både han og andremann Ivar Haugen på 11:05:05 gjorde løp som bør gi direkte kvalifisering til IAU Trial VM neste år. Dette må ha vært løp i verdensklasse!

Allerede i førsteutgaven var Hornidal Rundt et solid velsmurt arrangement, med god kontroll på løperne i form av kontrollposter og sambandsutstyr. Før start ble vi sluset inn i en startboks. Hele løypa var merket med spray og bånd for omtrent hver 10-20. meter i terrenget, noen ganger mye tettere enn det også.
En annen ting er at det virket som løpet hadde veldig god støtte i lokalbefolkningen. Hornindal må være en over gjennomsnittlig sprek bygd når så mange lokale i alle aldre tar utfordringen og blir med på løpet. Mange var oppe i fjellet og heiet også!

Det var visst flere som hadde fått med seg at jeg er flink til å løpe langt, for når jeg skulle hente nøkkelen til campinghytta fikk jeg vite at jeg var favoritt. Et stempel jeg ikke var særlig komfortabel med. Jeg liker meg strengt tatt best på flatmark og vet at det er der jeg er klart sterkest.
Men det er viktig å jobbe med sine svake sider og dessuten er det jo først og fremst seg selv man konkurrerer med i ultraløp.
Etter 24-timers VM har jeg bare løpt i skog og mark, først som oppladning til Kristins Runde og deretter som forberedelese til Hornindal. Frem til uken før løpet hadde jeg flere flotte turer i Balestrand som har like tøffe fjell som Hornindal. Egentlig var det alt for kort tid mellom disse tre løpene, men jeg bare måtte ha de med meg. Resultatet er dessverre at en akillesbetennelse som var på gang har satt seg skikkelig. Heldigvis er det lenge til neste 24-timers.

Siden jeg var usikker på hva alle bakkene kom til å gjøre med beina åpnet jeg forholdsvis rolig. De tre fremste løperne klinte til fra start. Jeg ante ikke hvem de var og trodde ikke det skulle holde til mål. Regnet egentlig med at de skulle sprekke slik som de fleste gjør etter en hard start i lange løp.
Etter løpet  fikk jeg høre at det var bevisst taktikk for å skape luke. De roet visst noe ned opp mot toppene etterhvert.

Opp mot første topp sirklet en havørn over oss.

Ved første setervoll etter start fikk jeg et lite sjokk. Plutselig var merkene borte og Per Olav Bøyum måtte finne de for meg. Shit! De røde merkene var nesten umulig å se mot grønn bakgrunn. Jeg er nemlig rød/grønn fargeblind. Nå ble jeg enda mer frustrert over at jeg ikke hadde fått med meg at GPS-koordinater var lagt ut.

Flere ganger måtte jeg stoppe opp for å vente på at de bak skulle komme og finne merkene, for oppe i høyden var det sjelden sti. - Man måtte løpe på merkene.

Så kom tåken som gjorde det vanskelig for de med perfekt fargesyn også, samarbeid var eneste mulighet og vi ble en gjeng på tre stykker, Svein Otto Melheim, Jan Erlend Innselset og jeg som i fellesskap lette frem neste merke. Enkelte steder gikk løypa ut på snøbreer hvor vi bare måtte gjette på hvor den fortsatte. Det ble til at vi holdt sammen nesten hele vegen til Horndøla bru og halvgått løp. Opp mot høyeste topp ble det skikkelig kaldt og jeg måtte ned i sekken for å få tak i hansker og buff, jeg stoppet et lite øyeblikk og de andre gutta forsvant i tåkehavet. Da var det bare å spurte etter noen svake skygger tjue meter fremme heldigvis var det riktig retning slik at jeg tok dem igjen. Hadde jeg blitt alene der måtte jeg rett og slett bare håpet på at jeg stod i traseen.

Etter noen timer i tåka ble vi belønnet med strålende sol og flott utsikt. Rype med kyllinger så vi også.

Halvvegs var Jan Erlend i mål, mens jeg var så ufin at jeg løp fra Svein Otto som hadde hjulpet meg som veiviser hele vegen.
Eller det vil si jeg var nær ved å bryte løpet fordi jeg ikke så merkene, men det fine været og lysten til å oppleve mer av den flotte naturen gjorde at jeg tok sjansen på å fortsette. Det hjalp ikke så rent lite å få betasuppe av arrangøren og banan og Coca av mine gode hjelpere heller.

Jan Erlend og Svein Otto var hyggelig følge, men nå var jeg på egenhånd og måtte konsentrere meg hele tiden. Så fort det gikk noen skritt uten å se neste merke, måtte jeg snu og prøve på nytt. Noen ganger ble det mye leting. Jeg tapte nok en god del på dette arbeidet, men jeg forsøkte å ta det som en fin tur og tenke positivt, selv om det til tider var utrolig frustrerende.

Uansett ville jeg aldri kunnet nærmet meg de to beste, de var i en helt annen divisjon. Fjelløp er en helt egen idrett.

Det var som sagt bare å nyte turen og de spektakulære omgivelsene. Når det står "noko bratt fjellterreng" i vegbeskrivelsen mellom postene da mener de det! Flere steder var det ren klatring opp berghyller. Det var en fryd hver gang jeg faktisk kunne løpe noen meter. Et sted var det kanskje hundre meter flatt fint tråkk på en liten kant langs en fjellskrent, det var bare å kose seg, men i et øyeblikks uoppmerksomhet tråkket jeg feil og skled utfor. Jeg hadde ikke fulgt så godt med og visste ikke hvor langt ned det var, så det var med hjertet i halsen jeg kloret meg fast til bakken og ble hengende med hendene på kanten. Heldigvis var det ikke så bratt som det kunne ha vært.

Nede i lia heiet folk fra setre og hytter, og det var god stemning på kontrollpostene.

I skumringen på siste fjell før siste kontrollpost ble det full krise, etter mye frem og tilbake konkluderte jeg med at det var helt umulig å finne neste merke, så jeg begynnte å løpe på kartet men skjønte at det bar galt avsted. Jeg vurderte å ta kompasskurs mot bygda og gå glipp av siste post, men fant i stedet frem mobilen og ringte opp løpsledelsen. De fikk geleidet meg ned til en kraftlinje hvor jeg etter litt fløyting ble møtt av mannskap fra siste kontrollpost. Småguttene som var med på redningsaksjonen løp sammen med meg frem til stempling.

Deretter var det bare å cruise ned lia til mål. Rett før bebyggelsen krysset en stor hjort stien i høy fart.

Alle motbakkene tok voldsomt på lårene, men utrolig nok gikk det alltid helt fint å løpe raskt utfor.

Det var en skikkelig god følelse å løpe i mål sammen med barna etter bare 13:33:06 og tredjeplass. Jeg er veldig fornøyd med at jeg klarte å gjennomføre løpet og ikke stod av! Alle ultraløp er eventyr som gir en rekke minner, og her var naturen med som en ekstra dimmensjon.

Selv om Hornindal Rundt er et uvanlig tøft løp på mange måter er jeg enig med arrangøren i at alle mosjonister med litt sunt fjellvett og riktig innstilling kan fullføre løpet. Egentlig er det nok i praksis mer gåing enn løping for de aller fleste.

Uansett er Hornindal Rundt en skikkelig klassikker som mange bør benytte seg av til neste år!

mandag 5. juli 2010

GRATTIS SÅ MYE GJERMUND MED ET HERLIG RESULTAT I ST OLAVS LØPET!

Pre-camp, Balestrand

Ferie på vestlandet gir gode muligheter til bakketrening, og det trengs om man skal orke sju mil i Hornindal til lørdag. Har vært tre ganger på nærmeste fjell, så nå gjenstår det bare å hvile seg i form.

Fikk ikke mobilen til å sende hit, men det ligger bildebevis her.