lørdag 26. juni 2010

Dagen før dagen

Det er 12 timer igjen til starten av Western States. Klokka 5 i morgen skal mer enn 400 ivrige ultraløpere starte en fin tur gjennom fjellene fra Squaw Valley til Auburn, CA. Så langt har været vært kjølig, ca 15 C i dag. Det regnet en del i natt og i morges, noe som er svært sjelden for California om sommeren. I morgen meldes det veldig varmt vær, men jeg få se. I fjor var temperaturen aldri under 25 C. Denne gangen kan folk får problemmer med kulden tipper jeg.


Her er den første bakken, ca 8 km opp opp opp til vi tar til høyre av toppen vi ser i midten av bildet. Etter det kommer flere km på snø. Og i WSER er piggsko, yaktrax, staver og alt annet utstyr forbudt. Ikke den beste starten for en som sliter med en beinskade.
Under HK-stafett fikk jeg strekk/anstrengelser i bakksida og innsida av venstre lår. Låret mitt er helt fint nå, men etter flere uker med stramme muskler og knutter som trengte MYE arbeid å bli kvitt, sitter jeg igjen med en betent bursa rett under kneeskålen, på innsida. Når det er vondt, er det veldig vondt. Jeg tror ikke det er noe farlig, eller sånn var det forklart til meg da jeg hadde samme skaden for noe år siden. Jeg håper inderlig at jeg takler smertene hele veien inn til Auburn.
Da jeg stå i kø for å registrere meg traff jeg Kilian Jornet som stå bakk meg. Han er en søt og hyggelig og veldig ung gutt som er ikke særlig større enn meg. Han snakket ivrig om UTMB og fjellløping i alpene. Jeg håper at han vinner her i år.


Rapport fra Sharon

"I morgen starter WSER. Det er fortsatt mye snø her og jeg må løpe ca 15 km på snø i starten. Det blir ikke gøy. Det meldes også veldig varmt vær som starter i morgen. Opp til nå har det ikke vært særlig varmt her."

Sharon har vært skadet siden Holmenkollstafetten og måtte stå over 24-timers VM i mai. I vinter var hun også uheldig og gikk en stund med skader, så det har ikke vært noen god oppladning.

- Vi satser på at hun flyter på rutinen og gjør et bra løp uansett! Lykke til!

fredag 25. juni 2010

Midnattstur i Drammensmarka

For andre gang denne uken har det blitt veldig seint før jeg kommer meg avgårde. Etter Kristins Runde sist lørdag har det vært en uke med skogsturer, bortsett fra på tirsdag hvor det var bakketrening i Wyllerløypa! Da løp jeg sammen med Jan Kristiansen som jeg i forbindelse med RunFreeNow skal hjelpe med forberedelsene til det krevende fjelløpet CCC® i alpene.
Nå nettopp var jeg på Skimtvarden (554moh). Ikke akkurat som fjellene i Nevada, men mye fin natur. På vegen opp støkket vi stadig store ringduer som trykket inntil stien. Og i et villniss braste det plutselig frem en ettårig elgkalv bare ti meter foran oss, så det var spenning både for meg og fuglebikkja. På toppen fikk vi så vidt med oss solnedgangen og på veg hjem kom til og med fullmånen. Ikke dårlig?

torsdag 24. juni 2010

Trening i Nevada


Min siste uke før Western States Endurance Run har jeg bodd hos foreldrene mine i Gardnerville, Nevada hvor jeg har fått både høyde og varme trening. Bildet til høyre er fra Tahoe Rim Trail (TRT) hvor jeg fikk en 2 timers tur forrige søndag. Det var ikke særlig varmt her, men 2600 moh var god høydetrening.



Utsikten fra TRT mot øst, over Carson Valley. Foreldrene mine bor der nede et sted.

Utsikten fra TRT mot vest, over Lake Tahoe og videre til Squaw Valley hvor Western States starter første kommende lørdag. Ja, det er fortsatt mye snø rundt Squaw Valley og vi må løpe en alternativ snø-trasé fordi de andre og tredje matstasjoner er ikke tilgjengelig.




Forrige tirsdag løp jeg 40 min i nærheten av huset til foreldrene mine. Her var det bare 1500 moh, men over 30 C og uten skygge, noe som ga meg god varmetrening.

I dag (onsdag- det er 9 timers tidsforskjell) syklet jeg en lett 29 km runde. Noe som viste seg å løsne opp alle musklene som ble skadet under HK-stafett. Synd at jeg ikke oppdaget at sykling hjalp såpass mye før 3 dager før WSER.
I morgen kjører jeg opp til Squaw Valley. Jeg skal bo like ved start strekken, og oppleve 2 dagers feiring av ultraløping. Jeg gleder meg veldig. Jeg har ikke peiling hvis skaden min skal stoppe meg før jeg kommer i mål, men jeg skal kose meg så godt jeg kan hver eneste minutt.





onsdag 23. juni 2010

Tilbake i (nesten) vanlig treningsmodus.

Snart halvannen har gått siden VM, og jeg begynner å få litt dreis på kropp og bein. Jeg har ikke vært skadet, kjent litt småtteri i beina på noen turer, men ikke noe å være bekymret for. Har hatt endel turer i skogen de siste ukene og er iferd med å bli kjent i min nye skog, Strømsåsen. Her er det stier overalt, og det har vært herlig med turer der jeg løper litt på måfå, og finner nye ruter. Men nå er det jo også fotball VM. Og da er jo løping på tredemølle ikke til å unngå. Har fått med meg endel kamper fra løpsmaskinen i kjelleren, og det er helt herlig. Men ikke hele kamper da, har vært økter på rundt timen. Fjellmaraton for 14 dager siden var jeg godt fornøyd med og 1.13.30 var absolutt godkjent. Løp med Skins Ice og fikk noen kommentarer på antrekket: "best du ikke får magakjør med den der på", og "ingen vasker hvitere enn Gjermund". Jeg kommer nok til å bruke denne også når jeg høyst sannsynlig tar turen til Levanger i neste uke for å løpe St.Olav Ultra. Sist uke var jeg igjen over 150 km, så begynner å komme tilbake til de mengdene en tungtrent kar som meg trenger for å kunne prestere litt.

mandag 21. juni 2010

Sharon i Berkeley

Utsikten fra huset i Berkeley hvor jeg får se litt av hjemmebyen min gjennom tåka.



Tilden Park er et utmerket sted å trene med mange fine stier og mulighet for god bakketrening. Forrige torsdag fikk jeg en fin runde for å teste beinet mitt og formen før Western states endurance run som starter første kommende lørdag. Og resultatet? Beinet mitt er ca 80% etter skaden jeg fikk under Holmenkollstafett.


Her er et nær bilde av poison oak. Dette er en plante at alle som besøker California må unngå. 90% av befolkningen er allergisk mot planten som gir en alvorlig utslett med vannblemmer og klør som bare det. Utslett er også smittsomt.
Poisen oak finnes langs stiene overalt, ikke bare i Berkeley som her, men hele WSER traséen fra the canyons til mål.




søndag 20. juni 2010

Kristins Runde 2010

For en gjeng!
Fra venstre, 3. Frants Mohr, 1. Runar Gilberg og 2. Jon Harald Berge
 Fotograf: Aslak Wangen (alle bilder)

Kristins Runde virker kortere år for år, selv om det å bli helt kjent med Kristin ser ut til å ta tid. At løypa har blitt lagt om litt hvert år gjør også sitt til det. For egen del skjer det samme hver gang, litt rot og tull i noen kryss fordi skyggeluen er for langt ned. I år gadd jeg ikke en gang studere kartet på forhånd, det skulle straffe seg. Allerede ut fra start holdt jeg på å lede feltet feil veg!

Andre dårlige vurderinger: Litt over 2km på feil blåmerka sti. Eller å måtte tilbake for å stemple fordi man ser på fotografen i stedenfor markeringene. Eller å snu i løypas brattest grusveg, fordi man trodde det var feil veg, så man må løpe den to ganger.
Dette er ikke ment som noen unnskyldning, men en påminnelse om at selv om det er bra merker, kart og løypebeskrivelse så må man ha hodet med seg!

En annen ting som gjentar seg hvert eneste år, i større eller mindre grad, er effekten av toppturene. De bratte tekniske partiene opp og ned toppene mørner beina, etterhvert begynner det å boble av småkramper i leggene. Det er et eller annet med høy belastning i leggen opp til toppen og bare trykk på lårene ned igjen.  I fjor kom det ikke før etter siste topp, men i år allerede etter tredje!

Og til slutt det som virkelig gjør Kristins Runde til en stor utfordring, nemlig de siste tre milene. Det er ikke toppene som er verst, men det at du skal hjem igjen. Etter siste topp løper man flere kilometer i nedoverbakker, så noen bratte oppoverbakker før det går ned til løypas laveste punkt ved Sandungen Gård. Derfra og inn til mål er det circa to mil med lange seige oppoverbakker bare avbrutt av noen enda brattere nedoverbakker. Det er her de fleste sier takk for seg og slukner. Klarer man å holde løpefarten oppe og kanskje bare gå litt, så blir det en bra tid.

I år visste jeg ganske tidlig at det kom til å bli trøbbel etter Sandungen. Jeg tok sjansen og åpnet friskt, men etter noen mil var det ingen kraft i beina. Klarte å holde grei fart på flater og i nedoverbakker, men så fort det gikk oppover sluknet de fullstendig. Jeg var helt sikker på at de bak kom til å ta meg igjen. Det smerter selvsagt å bli forbiløpt, men det var imponerende å se Runar Gilberg forsere de lange bakkene med et utrolig pent og lett steg! Også var det artig at det var Runar og ikke en svenske som kom, selv om Runar har litt rar dialekt han også.
Frants Mohr kunne også fortelle at mens de andre sluknet, så løp han hele det siste partiet i år. Eller som han selv sa; "han verken løp eller gikk men nærmest hufset seg frem"*.

Et annet spenningsmoment i år var hvordan det skulle gå med Morten Blaafjell, en god barndomsvenn som har fått sansen for lange utfordringer. Å gjennomføre på 11t44min halvannet år etter at røyken ble stumpet er imponerende!

De to første årene hadde vi mye sol. I år hadde vi mye vær. Kaldt og striregn i starten, deretter litt lettere, før det kom noen voldsomme vindkuler, mer regn og mer sol.


Til slutt takk til arrangørene som gjør en fantastisk jobb med å sette opp et så langt løp i et ufremkommelig område.


Takk og takk!
















* Sitat fra Føhnhus (?) i følge Runar.