mandag 24. mai 2010

Vi er i gang!

Det er ikke tvil om at 24-timers er en rimelig intens affære, både for kropp og sjel, men nå begynner vi å komme til oss selv igjen; For i helgen har Gjermund hatt noen økter på mølla, i et roligere tempo en vanlig (hevder han selv), og jeg har jogget tre stykk fire-kilometersturer i skauen. I tillegg har vi begge syklet litt.

Jeg har også travet et par dager, altså ikke jeg, men hesten.

Greit med en rolig uke etter at man har klemt inn en skikkelig mengdeuke på et døgn, men i dag skulle vi ta en litt lengre tur sammen. Etter en kort avveing sykkel kontra løping, ble det selvsagt løping, vi er da ultraløpere!

Turen gikk opp til Skimtvann i flott solskinn. Der svingte vi klokelig av og over til The Big-Rock-Montain.

Her står vi på Utsikten med Lierdalen og Sverige i bakgrunnen.

Nøyaktig to timer varte årets første langtur på kronglete stier innover skog, myr og berg. - Vi er i gang!

mandag 17. mai 2010

Litt mer VM-stoff

I motsetning til Gjermund som løp 24-timers i Finland tidligere i år, hadde ikke jeg fullført 24-timers siden VM i Seoul i 2008. Fjorårets løp i Italia ble en stor skuffelse da det måtte avbrytes etter 13 timer fordi jeg slo opp en strekk i leggen. Siden 24-timers er distansen jeg satser på, følte jeg et ganske stort press på å gjøre et vellykket løp nå i Frankrike. Årets oppladning har vel strengt tatt vært grei, selv om man aldri blir helt fornøyd. Dessuten kan alt skje under en så lang konkurranse...

Årets løype var 1250 meter lang og snirklet seg rundt i en park med mange svinger og alt for mange bakker, etter min smak. Den tyske landslagssjefen kom bort til meg før løpet og sa at løypa ikke var noe for høye nordmenn, men ville favorisere små lette løpere. -Takk for det.
Tidligere har taktikken min vært å programmere faste gå-intervaller på klokka. For å få mest mulig ut av gåinga ble årets strategi å gå et halvt minutt i hver av de to største bakkene. Heldigvis lå de ganske fint plassert i hver sin ende av løypa.


De største bakkene var etter elva og etter hallen.

På tross av en veldig dårlig følelse når det gjaldt løypa, ble skjema regnet ut til litt under og litt over 250km. 7:04 på runden ville gi 255km og ble satt som nedre grense. Men som vanlig gikk det lett i starten og noen runder var vel nede på 6:50-tallet. Løp i perioder sammen med Gjermund, selv om vi var advart om at pacing ville gi gult kort.

Jurek og resten av teten åpnet i et vanvittig tempo og rundet oss gang på gang.

Temperaturen var veldig fin og regnet som var meldt uteble. Et par ganger dukket solen frem, da misunnet jeg Gjermund og hans hvite Skins. Utover natta ble det ganske kaldt og mange løpere måtte kle på seg, men jeg klarte meg greit med lue og hansker.

Det verste med 24-timers er mangel på matlyst, kvalme og mageproblemer som gjerne oppstår. Det er ikke morsomt å måtte spise når mat er det siste man har lyst på. Denne gangen var det heldigvis mindre problemer enn tidligere. Selv om jeg ved en anledning ikke tok sjansen på å skylle ned saltkapslen, men måtte spytte den ut i frykt for å kaste opp. Mona skal ha all ære for at mat og drikke fungerte som det gjorde. Hun er rågod på å skjønne hva som fungerer. Tusen takk for super innsats!

Mange løpere stopper opp og klarer seg mer eller mindre selv. Jeg derimot er helt fanatisk når det gjelder å bruke all tid på banen, så det er ingen spøk å være i hjelpeapparatet. Mona har skrevet litt om sin opplevelse av løpet på ultragroupie.wordpress.com. Der ligger også min raider som går Madonna en høy gang :-D.

I motsetning til Gjermund som dessverre titt og ofte måtte innom toalettet, slapp jeg med en tissepause omtrent hver sjette time. Tre til sammen. Fokus er tid på banen, så det gjelder å holde ut i det lengste. Disse småstoppene blir en slags belønning som jeg forsøker å legge til tunge perioder. Utrolig hvordan beina kvikner til etter at man har stått stille i to minutter.

Farten holdt seg sånn nogenlunde gjennom mesteparten av løpet, men mot slutten ble det sinnsykt tungt, og det var en mager trøst at andre helt tydelig hadde det tyngre. Jeg måtte sette farten litt ned for å se om det hjalp. Når 210km var passert, og litt over fire timer gjennstod, fryktet jeg seriøst at 250km var utenfor rekkevidde. Og eneste målet ble å holde seks blank fart for å sikre en pers. Etterhvert holdt jeg på å pælme klokka i depotet for å fokusere på å holde beina i gang. De siste timene så jeg ikke på den, men sjekket rankingen på resultattavla om den spratt opp i tide.

Jeg merket at flere andre løpere fikk sekundering mot meg, det hjalp på humøret at et par måtte gi opp. Men plutselig kom Hoblea forbi i en umulig fart som ville ha knekt meg fullstendig om jeg hadde forsøkt å følge etter. Litt senere så jeg at han hadde roet betraktelig ned, så det var nok mye taktikkeri over passeringen han gjorde. Han var på hjemmebane, så det fikk bare være.

Men jeg hadde verdens beste heiagjeng: Ungene ropte fra lekeplassen og stod med "Heia pappa!" og "Supert!"-plakater i teltet.
Og hele laget ble støttet av de sjarmerende barna til Dørum med parykk og norske flagg på kinnene.

Som vanlig dukket det litt energi opp fra intet når jeg øynet slutten på elendigheten. Jeg regnet ut circa antall gjenstående runder og gledet meg for hver eneste en som var unnagjort. Pers var et faktum og enda noen runder kunne legges til. En ubeskrivelig glede å frese rundt de siste minuttene, det gikk sikkert ikke fort, men det føltes som en helt ekstrem fart! 255.764m og en utrolig tilfredshet over å være i mål!

Til slutt litt om utstyret:
Vi i Team 24 Joggen er så heldige å få samarbeide med noen veldig interessante leverandører.

Skins-buksene er jeg blitt helt avhengig av. Om de fungerer "beyond reason" vet jeg ikke, men at de fungerer er helt sikkert. Hvorfor skal kompresjonseffekten stoppe på leggen? Jeg er også blitt veldig glad i restitusjonsbuksa den første tiden etter lange løp.

Nathan har drikkesystemer som får villmarka til å kalle. Til VM fikk vi med oss små hendige drikkeflasker med "race cap" slik at det bare er å skvise i seg drikke uten søl. Dessuten slipper de ut trykket om man fyller de med kullsyreholdig drikke. Vi fikk også med oss nummerbelter og fine chips-holdere. Chips-holderne fikk vi ikke bruk for, fordi arrangøren faktisk brukte de samme.

Jeg løp med Asics SpeedStar 4, en sko som kan beskrives som en enklere utgave av DS Trainer 15 med mindre støtte. Den er 27 gram lettere i størrelse 45. I starten var jeg litt redd for at jeg hadde valgt en for tynn sko, men etterhvert som steget ble flatere fungerte den veldig fint, siden den har forholdsvis god demping i hælen. Det beste med skoen er nesten at den ikke har noen sømmer eller plast/lær i overdelen rundt tærne. Jeg har aldri tidligere sluppet unna med så fine føtter.

Dette ble visst ganske langt, men nå får det holde. Bortsett fra at jeg helt til slutt må jeg slenge med noen bilder og en lenke til Kondis sine artikler om løpet.

søndag 16. mai 2010

De første ufiltrerte tankene etter VM 24 timers

Så sitter jeg her med litt stive bein og et litt tomt hode. For meg ble dette et VM i problemsløsning. Dagen startet med at brannalarmen på hotellet vårt gikk kl 04.30. Vi samlet oss i gangen og tok sjansen på at det var falsk alarm. Noen fikk ikke sove etterpå, men jeg klarte det delvis. Men da jeg kl 06.45 kommer til meg selv og ligger og rister i senga av det som kjennes som doble pulsslag begynner jeg å lure. Dette har jeg kjent før med noen dager uten trening. Men det var andre ting å tenke på nå. På med konkurransetøy, hive i seg frokosten og kjøre buss til start med alt stæsjet som må til på et 24 timers løp.

Mengder av mat og drikke ble satt opp på flere bord i teltet til team Norge. Så gikk starten klokka ti. Jeg og Jon Harald lå lenge ganske likt, med meg 100-200 meter foran de første timene. Jeg ble fort kjent på de seks toalettene mobile toalettene som var plassert i løypa. Var innom hver time i starten, men dette er jeg ganske vant med, så dette var ikke noe stort problem. Men så ble det litt mer. Bytte sko måtte jeg etter 8 timer, det strammet så hardt over venste vrist at jeg begynte å halte. Det gikk heldigvis bra å skifte sko. Det var ikke lov å løpe med pulsbelte, men jeg kjente at pulsen var ganske høy, og begynte å tenke på ristinga i senga på morgenen. Var jeg i ferd med å bli sjuk? Så kom i rekkefølge utover kveld og natt: hodepine, vonde hofter, magetrøbbel, magekramper, dønn stive lår, og en kolosal vannblemme på venste stortå som jeg måtte sette meg ned for å ta hull på. Sånt no`tar tid å komme seg gjennom.

Mentalt ble dette beintøft, mye tøffere enn forrige 24 timers med alt dette utover natta. Morgentimene ble lange og kalde når jeg ikke klarte å holde farta oppe. 230,5 km ble det til slutt. Med alle problemene underveis er jeg godt fornøyd med det.

To 24 timersløp på under 3 måneder er hard kost. Litt for tett viste det seg. Men for å kvalifisere meg til dette VM måtte jeg løpe i Finland i slutten av Januar. Men til neste VM har jeg god tid. Det går høyst sannsynlig i Sveits i mai/juni neste år. Nå blir det EKG test for å sjekke hjertet, og så starter strukturert grunntrening til videre ultraløp.

tirsdag 11. mai 2010

3 etapper i HK stafett var 2 for mange

Forrige lørdag løp jeg 3 etapper i Holmenkollstafett. Dette viste seg å være 2 etapper for mange siden jeg fikk en ordentlig kneskade midt i min andre etappen. Jeg var ikke obs på en fartsdump midt i etappen, og fikk et sikelig støtt i kneet mitt. Farten min sakte ned betraktlig, men jeg hinket inn til veksling. Og ja, jeg løp min 3 etappe 1 time senere. Det er jo stafett og hva skal man ellers gjøre?

Så søndag var kneet mitt stivt og trapper umulig, og 24-timers drømmen min knust. På mandag kunne jeg gå ganske bra, men sakte. Og i dag kunne jeg til og med gå ned trapper. Opp trapper gikk ikke bra, og en VM start så ikke særlig sannsynlig ut. Men så så jeg løype, og gikk rundt det hele og heldig meg, ingen trapper var å se. Det jeg så var en vakker park med gedigen sycamore trær, blomster, en bred elv og en fin grus sti. Jeg bestemte meg med en gang at her må jeg bare prøve så godt jeg kan. Og merkelig nok så snart jeg bestemte meg å løpe, så begynte smertene mine å bli mindre.

Så her er en skål til optimistisk dumhet, og klokhet nok til å stoppe før en alvorlig skade utvikler seg.

Sharon

søndag 9. mai 2010

Løping er ikke alltid enkelt

Jeg pleier å si at løping er en fin sport fordi man kan gjøre det over alt, det eneste man trenger er et par joggesko.
Nå er jeg straks ferdig med å pakke til morgendagens reise, fyttirakkern så mye greier man skal ha med. Her er det overhengende fare for overvekt og ekstrakostnader. 40 flasker, vannkoker, skjøteledning, lommelykter, klokker, grøt, drikkepulver, salt, tørrmat, og en haug med ting i tillegg til vanlig klær og konkurransetøy for all slags vær. Minst 3 par joggesko og jeg vet ikke hva.

24-timers er visst ikke bare en vanlig joggetur...

fredag 7. mai 2010

Fin fredag!

Dagen startet med et morsomt løpende stunt-intervju direkte på NRKs Buskerudsending sammen med Gjermund og en hyper reporter, i forbindelse med at vi reiser til VM. Innslaget kan høres her, spol frem til 2 timer og 10 minutter.
De har også lagt ut bilde av to stankelbein(?) på NRK sin Facebook-side.

Ikke nok med det, var innom Joggen på veg hjem fra jobb og hentet en masse stash til teamet. Det var faktisk riktig trivelig å bære alt sammen gjennom skogen oppover Underlia i sol og fuglekvitter.

-Når vi kommer hjem fra Frankrike skal det jammen bli mange fine turer i marka!

torsdag 6. mai 2010

Velkommen!

Vi slår oss sammen i Team 24 Joggen for å gjøre hverandre bedre samt jobbe for det vi mener er verdens beste idrett, nemlig ultraløping!

Målet med denne bloggen er å skrive litt om løp vi har løpt og løp vi skal løpe. Gi reportasjer etter fine langturer, kanskje med bilder. Vi skal ta opp forskjellige temaer som for eksempel ernæring, langturer kontra intervaller, skovalg eller barbeint, smertestillende og så videre. Det finnes mange ultratema!

Vi håper dere som er innom her legger igjen noen kommentarer.

Vennlig hilsen