søndag 21. november 2010

En akilleshæl

[Ømt eller sårbart punkt. Etter den greske helten Akilles, en av tidenes største krigere, som bare var sårbar i hælen.]

Begrepet kommer fra gresk mytologi hvor i følge legenden moren til lille Akilles ville gjøre han usårbar ved å dyppe han i elva Styx, men glemte å fukte stedet hun holdt ham etter – hælen. Dette ble hans eneste sårbare sted på kroppen, og i Trojanerkrigen blir han drept av en pil som treffer denne hælen.

Ja, så ille kan det gå. En ting er sikkert og det er at akillessenen er den største og viktigste senen i kroppen. Den kan ta belastninger på opptil 450kg, men samtidig er det den senen som ryker oftest og mer enn noen annen sene er utsatt for skade og betennelse.

Det må jo være en passende overgang til min egen akilles. For problemet med sener i forhold til for eksempel muskler er at de ikke gir noen tegn på å være overbelastet før det er alt for sent. Egentlig har jeg hele tiden vært ganske fornuftig og ikke løpt ultraløp særlig tett, men i sommer ble det alt for tett mellom 24-timers i Brive, Kristins Runde og Hornindal Rundt. Trening og konkurranse i bratte fjell så tett på ble rett og slett for mye. Jeg fikk vondt i akilles under trening etter Kristins Runde, men tok ikke signalene alvorlig nok. Tenkte at noen dagers opphold var nok før Hornindal Rundt. Burde skjønt bedre, resulatet ble akutt akillesbetennelse. Når jeg tenker etter, så måtte bakkene i siste del av Hornindal forseres med beinet ut til siden for at det ikke skulle gjøre for vondt. Og i ukene etterpå var det umulig å løpe.

Sesongen ble avsluttet der og da. Motivasjonen like så.

Siden den gang har det vært en lang prosess for å komme ut av en vond sirkel. Det er veldig vanskelig å plutselig kutte løping helt, alternativ trening blir liksom ikke det samme. Men litt sykling og rulleskigåing har det blitt. Sykling har gått greit, men rulleski må foregå uten fraspark. Ellers har det vært perioder med eksentrisk tåhev og rett og slett treningsfri. Hele tiden mange gode råd fra fysioterapeuten.

Den siste måneden har løping på flatmark (mølle) med helkapper i skoene fungert veldig fint og treningen endelig kommet godt i gang igjen. Og godt er det, for uten sammenligning forøvrig, har jeg sett med skrekk at Susanne Wigene har lagt opp med akillesproblemer. Marianne Andersen, som bor nedi i gata, har nå tolv ukers løpestopp på grunn av akillesproblemer. Legene sier visst at det vil ta to til tre år før hennes akilles er helt frisk igjen. Grunnen til det er at når man går med betente sener i lengre tid, så endrer senevevet struktur og blir porøst og lite fleksibelt. Dette tar lang tid å rette på og kan i værste fall føre til avvrivning!

Dagens tips: Ta akillesproblemer seriøst så fort dere kjenner noe!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar