søndag 31. oktober 2010

Den mentale biten

Alle som løper ultra vet godt hvor viktig den mentale biten er for å fullføre et løp. Det sies at første halvdelen av et løp løpes med beina, og andre halvdelen løpes med hodet. Og etter min erfaring er dette helt riktig. Jeg bare MÅ være overbevist at jeg skal løpe hele distanse (eller tida) ellers blir det alt for vanskelig å komme meg gjennom de tøffe periodene. Dette gjør at jeg noen ganger har overtalte meg selv at jeg var frisk da jeg ikke egentlig var det, og derfor startet løp når jeg burde ha latt være.

Selv når jeg er både i form og frisk kan jeg forvente tøffe mentalle perioder. Hver gang jeg løper 100 km så kan jeg forvente å bli like overrasket at jeg blir faktisk små stiv etter 40 km. Mellom 50 - 70 km lurer jeg hvorfor i alle verden jeg tenkte at jeg kunne løpe dette løp. Jeg er for gammel. Jeg har ingen talent. Jeg liker dette egentlig ikke. Hva tenkte jeg? Etter 70 km så begynner jeg å merke at jeg har ikke blitt noe stivere de siste 20 - 25 km, og at når jeg først har løpt 70 km, kunne jeg like greit fullføre løpet. Etter 80 km er jeg klar å gi hva jeg har å fullføre, og etter 90 km er jeg så glad at jeg kan begynne å grine.

Jeg vet at hvis jeg skal løpe opp mot min beste, så kommer det å gjøre vondt. Hvis jeg koser meg hele veien, så løper jeg for sakte. Likevel er jeg like sikker hver eneste gang at "NÅ er jeg for gammel og uten talent, og ikke i form. Forrige gang tenkte jeg bare sånn, denne gangen ER det sånn."

Heldigvis kommer jeg gjennom de tøffe periodene på samme måte hver gang. Jeg forteller megselv om og om igjen:

Hvem er det som tvang deg å løpe?
Valgte du ikke det selv?
Du er ikke skadet, du er bare stiv.
Dette er ikke dødelig.

og når jeg virkelig forkjenner det Suck it up Princess!

Hvis dette foregår når jeg er i form, hva kan jeg forvente på søndag når jeg skal konkurrere for første gang etter en alvorlig skade? Kan jeg kjenne forskjellen mellom det å være stiv, og en lårskaden som er blitt verre? Jeg vet jeg ikke er i stand å perse. Men sjansen er god at jeg kan fullføre uten å risikere låret mitt. Etter sesongen jeg har hatt, er det å fullføre er seier for meg.

2 kommentarer:

  1. Husker du nevnte at din favoritt-pep-talk til deg selv var "Pick it up, princess". Det er så bra at jeg bruker den selv, nesten ordrett :)

    SvarSlett
  2. Så fint at det funker for deg óg.
    Jeg må være litt steng med meg selv når jeg løper. Det hjelper ikke hvis jeg er synd på meg selv. (som egentlig er ikke en rimelig reaksjon)

    SvarSlett