søndag 18. juli 2010

En lovende konkurranse i grenseland


St.Olav ultra stod ikke egentlig ikke på planen over løp jeg skulle løpe i år. Men det passet ganske godt inn, og når jeg da også fikk med meg et godt støtteapparat var det bare å melde seg på. Jeg var veldig seint ute, så det var med nød og neppe jeg fikk ordnet med overnattinger. Jeg var spent før dette løpet. Dette var testen på om VM 24 timers var helt ute av bein og kropp, og om hvordan jeg ligger an i forhold til et evt VM 100km i november. Ultraløperne skulle starte 08.30 begge dager, og de første stafettlagene skulle starte først kl 09.30. Dette var jeg ikke klar over før et par dager før start. Jeg spurte ledelsen om de ultraløperne som ønsket det kunne starte 09.30. Dette fikk jeg heldigvis positivt svar på. Jeg er absolutt ikke av typen som liker å løpe alene, og med start kl 08.30 hadde jeg løpt alene hele veien. Jeg så frem til å løpe sammen med mange stafettlag. Vi startet sammen med stafettlagene i pulje 1 - de som brukte antatt lengst tid, og antatt sluttid på mange lag var rundt den tiden jeg hadde regnet med å bruke på første dag.
Det ble en optimistisk start i lett regnvær ut fra stadion i Levanger. Det gikk litt vel fort i starten, med flere km under 4 min pr km. Ca 15 km ut i løpet hadde jeg bare ultraløperne som startet kl 8.30 foran meg i løypa. Jeg hadde ingen superfølelse, og det gikk ikke veldig lett, men klokka viste at det gikk brukbart unna. Jeg hadde med meg team Sørstad som bestod av kona og fattern. De kjørte følgebil og ga meg cola, gel, sportsdrikk og salttabletter ca hver 5. km. Etterhvert fant de et bra system der fattern ga meg det jeg trengte og Margrethe stod ca 200 meter lenger opp i løypa for å ta i mot flasker og høre hva jeg ville ha på neste langing.



Det ble en litt ensom dag, litt grått og trist vær, og svært få folk langs løypa. Men jeg klarte å holde trykket oppe, og passerte maraton på 2.56.
De siste to mila måtte jeg minne meg selv på at det var en etappe også imorgen, og jeg visste at jeg var langt foran neste ultraløper, så det var ikke nødvendig å presse veldig hardt. Bjørn Hytjanstorp minnet meg også på dette når jeg tok ham igjen ca 13 km før mål. Motbakkene mot slutten gikk fint og jeg gikk i mål på 4.36. Det var visst løyperekord fikk jeg høre. Bortsett fra et par ganger da jeg måtte uti skogen pga problemer med magen, gikk alt etter planen. Vi dro etterhvert inn til Åre, og til hotellet hvor det var svømmebasseng og boblebad. Det gjorde utrolig godt å få svømt litt og få sittet litt i boblebadet på kvelden. Dette gjorde jeg også forrige gang jeg deltok i dette løpet for to år siden. Det hjalp på stive bein den gangen og det gjorde det også nå.
Dag to vurderte jeg å starte kl 10.15 for å ha flere lag rundt meg, men da var det stor sjanse for at støtteapparatet fikk mer trafikkkork, og ikke fikk servet meg nok. Og med bare vann på arangørens drikkestasjoner kunne det bety katastrofe. Derfor ble det pulje 1 også denne dagen og etter 15 km hadde jeg bare SAS Værnes foran meg.


Etter 25 km løp jeg også forbi dem, men måtte ut i skogen rett etterpå. Resten av dagen hadde jeg SAS gutta ca 150-200 meter foran meg. Det var varmt, men takket være støtteapparatet fikk jeg nok drikke og næringsstoffer. Bortsett fra helt på slutten da jeg fikk høre at det var tre km igjen til mål, og team Sørstad kjørte inn til målområdet. Men det viste seg at det var seks km igjen og etter nesten 60 km og i 25 graders varme ble det en tung avslutning uten noe drikke. "Kranskullan" tok meg imot ved mål, slengte laurbærkransen over meg og løp med meg de siste 50 meterne. 4 timer og 40 minutter brukte jeg på etappen.
Alt i alt var dette en svært lovende konkurranse. Jeg hadde ingen krampeproblemer, og beina fungerte greit hele veien. Aldri på noe tidspunkt hadde jeg noen superfølelse og det gikk ikke veldig lett. Men jeg hadde heller ikke ladet noe spesielt opp til dette løpet. VM-løpet var definitivt ute av beina, og dette var lovende med tanke på et eventuellt VM i 100 km i høst.
Jeg må takke alle ultraløperne for et par veldig hyggelig dager i Trøndelag og Åre. St.Olav ultra er et flott arrangement mye på grunn av det sosiale fordi vi ultragærninger bor på samme sted over tre dager.
Tusen takk også til arrangørene som tar oss på alvor og lytter til hva vi ønsker av forbedringer til neste år.
Og til slutt en takk til mitt fantastiske støtteapparat. Jeg hadde aldri klart meg så bra uten dem.



To uker har gått siden løpet. Er godt i gang igjen, og siste uken har det igjen blitt over 150 km.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar