søndag 20. juni 2010

Kristins Runde 2010

For en gjeng!
Fra venstre, 3. Frants Mohr, 1. Runar Gilberg og 2. Jon Harald Berge
 Fotograf: Aslak Wangen (alle bilder)

Kristins Runde virker kortere år for år, selv om det å bli helt kjent med Kristin ser ut til å ta tid. At løypa har blitt lagt om litt hvert år gjør også sitt til det. For egen del skjer det samme hver gang, litt rot og tull i noen kryss fordi skyggeluen er for langt ned. I år gadd jeg ikke en gang studere kartet på forhånd, det skulle straffe seg. Allerede ut fra start holdt jeg på å lede feltet feil veg!

Andre dårlige vurderinger: Litt over 2km på feil blåmerka sti. Eller å måtte tilbake for å stemple fordi man ser på fotografen i stedenfor markeringene. Eller å snu i løypas brattest grusveg, fordi man trodde det var feil veg, så man må løpe den to ganger.
Dette er ikke ment som noen unnskyldning, men en påminnelse om at selv om det er bra merker, kart og løypebeskrivelse så må man ha hodet med seg!

En annen ting som gjentar seg hvert eneste år, i større eller mindre grad, er effekten av toppturene. De bratte tekniske partiene opp og ned toppene mørner beina, etterhvert begynner det å boble av småkramper i leggene. Det er et eller annet med høy belastning i leggen opp til toppen og bare trykk på lårene ned igjen.  I fjor kom det ikke før etter siste topp, men i år allerede etter tredje!

Og til slutt det som virkelig gjør Kristins Runde til en stor utfordring, nemlig de siste tre milene. Det er ikke toppene som er verst, men det at du skal hjem igjen. Etter siste topp løper man flere kilometer i nedoverbakker, så noen bratte oppoverbakker før det går ned til løypas laveste punkt ved Sandungen Gård. Derfra og inn til mål er det circa to mil med lange seige oppoverbakker bare avbrutt av noen enda brattere nedoverbakker. Det er her de fleste sier takk for seg og slukner. Klarer man å holde løpefarten oppe og kanskje bare gå litt, så blir det en bra tid.

I år visste jeg ganske tidlig at det kom til å bli trøbbel etter Sandungen. Jeg tok sjansen og åpnet friskt, men etter noen mil var det ingen kraft i beina. Klarte å holde grei fart på flater og i nedoverbakker, men så fort det gikk oppover sluknet de fullstendig. Jeg var helt sikker på at de bak kom til å ta meg igjen. Det smerter selvsagt å bli forbiløpt, men det var imponerende å se Runar Gilberg forsere de lange bakkene med et utrolig pent og lett steg! Også var det artig at det var Runar og ikke en svenske som kom, selv om Runar har litt rar dialekt han også.
Frants Mohr kunne også fortelle at mens de andre sluknet, så løp han hele det siste partiet i år. Eller som han selv sa; "han verken løp eller gikk men nærmest hufset seg frem"*.

Et annet spenningsmoment i år var hvordan det skulle gå med Morten Blaafjell, en god barndomsvenn som har fått sansen for lange utfordringer. Å gjennomføre på 11t44min halvannet år etter at røyken ble stumpet er imponerende!

De to første årene hadde vi mye sol. I år hadde vi mye vær. Kaldt og striregn i starten, deretter litt lettere, før det kom noen voldsomme vindkuler, mer regn og mer sol.


Til slutt takk til arrangørene som gjør en fantastisk jobb med å sette opp et så langt løp i et ufremkommelig område.


Takk og takk!
















* Sitat fra Føhnhus (?) i følge Runar.

2 kommentarer:

  1. Gratulerer med et kjempegodt løp, Jon Harald.

    Man blir jo litt blasert når det gjelder deg og KR - det forventes jo nesten at du skal gjøre det utenomjordiske hver gang. Det å bli slått av en homo sapiens som snakker rart hindrer meg dog ikke i å anvende karakteristikken også dette året. 7.35 med så mye "surreløping" og så kort tid etter VM er intet mindre enn...eh.. utenom osv.

    Eller kan jeg skrive under på dine vurderinger av hvordan traseen oppleves(veldig godt skrevet, forresten). Toppene er egentlig bare litt godt krydder i en etter hvert nærmest smakløs tilværelse langs endeløse skogsveier. Det er fælt å si det, men en 700m topp etter 65km hadde vært en befrielse. Slik oppleves det i hvert fall for oss som bruker 8+ :-)

    Nok en gang - gratulerer, du viste igjen at de som fornekter liv på andre planeter er fulle av fordommer og ikke særlig opptatt av ultraløping..

    SvarSlett
  2. Eh.. jeg tror jeg bare sier tusen takk :-D

    Det var godt å se at skaden din fra i vinter og våres ikke hindret deg på lørdag!

    SvarSlett