mandag 17. mai 2010

Litt mer VM-stoff

I motsetning til Gjermund som løp 24-timers i Finland tidligere i år, hadde ikke jeg fullført 24-timers siden VM i Seoul i 2008. Fjorårets løp i Italia ble en stor skuffelse da det måtte avbrytes etter 13 timer fordi jeg slo opp en strekk i leggen. Siden 24-timers er distansen jeg satser på, følte jeg et ganske stort press på å gjøre et vellykket løp nå i Frankrike. Årets oppladning har vel strengt tatt vært grei, selv om man aldri blir helt fornøyd. Dessuten kan alt skje under en så lang konkurranse...

Årets løype var 1250 meter lang og snirklet seg rundt i en park med mange svinger og alt for mange bakker, etter min smak. Den tyske landslagssjefen kom bort til meg før løpet og sa at løypa ikke var noe for høye nordmenn, men ville favorisere små lette løpere. -Takk for det.
Tidligere har taktikken min vært å programmere faste gå-intervaller på klokka. For å få mest mulig ut av gåinga ble årets strategi å gå et halvt minutt i hver av de to største bakkene. Heldigvis lå de ganske fint plassert i hver sin ende av løypa.


De største bakkene var etter elva og etter hallen.

På tross av en veldig dårlig følelse når det gjaldt løypa, ble skjema regnet ut til litt under og litt over 250km. 7:04 på runden ville gi 255km og ble satt som nedre grense. Men som vanlig gikk det lett i starten og noen runder var vel nede på 6:50-tallet. Løp i perioder sammen med Gjermund, selv om vi var advart om at pacing ville gi gult kort.

Jurek og resten av teten åpnet i et vanvittig tempo og rundet oss gang på gang.

Temperaturen var veldig fin og regnet som var meldt uteble. Et par ganger dukket solen frem, da misunnet jeg Gjermund og hans hvite Skins. Utover natta ble det ganske kaldt og mange løpere måtte kle på seg, men jeg klarte meg greit med lue og hansker.

Det verste med 24-timers er mangel på matlyst, kvalme og mageproblemer som gjerne oppstår. Det er ikke morsomt å måtte spise når mat er det siste man har lyst på. Denne gangen var det heldigvis mindre problemer enn tidligere. Selv om jeg ved en anledning ikke tok sjansen på å skylle ned saltkapslen, men måtte spytte den ut i frykt for å kaste opp. Mona skal ha all ære for at mat og drikke fungerte som det gjorde. Hun er rågod på å skjønne hva som fungerer. Tusen takk for super innsats!

Mange løpere stopper opp og klarer seg mer eller mindre selv. Jeg derimot er helt fanatisk når det gjelder å bruke all tid på banen, så det er ingen spøk å være i hjelpeapparatet. Mona har skrevet litt om sin opplevelse av løpet på ultragroupie.wordpress.com. Der ligger også min raider som går Madonna en høy gang :-D.

I motsetning til Gjermund som dessverre titt og ofte måtte innom toalettet, slapp jeg med en tissepause omtrent hver sjette time. Tre til sammen. Fokus er tid på banen, så det gjelder å holde ut i det lengste. Disse småstoppene blir en slags belønning som jeg forsøker å legge til tunge perioder. Utrolig hvordan beina kvikner til etter at man har stått stille i to minutter.

Farten holdt seg sånn nogenlunde gjennom mesteparten av løpet, men mot slutten ble det sinnsykt tungt, og det var en mager trøst at andre helt tydelig hadde det tyngre. Jeg måtte sette farten litt ned for å se om det hjalp. Når 210km var passert, og litt over fire timer gjennstod, fryktet jeg seriøst at 250km var utenfor rekkevidde. Og eneste målet ble å holde seks blank fart for å sikre en pers. Etterhvert holdt jeg på å pælme klokka i depotet for å fokusere på å holde beina i gang. De siste timene så jeg ikke på den, men sjekket rankingen på resultattavla om den spratt opp i tide.

Jeg merket at flere andre løpere fikk sekundering mot meg, det hjalp på humøret at et par måtte gi opp. Men plutselig kom Hoblea forbi i en umulig fart som ville ha knekt meg fullstendig om jeg hadde forsøkt å følge etter. Litt senere så jeg at han hadde roet betraktelig ned, så det var nok mye taktikkeri over passeringen han gjorde. Han var på hjemmebane, så det fikk bare være.

Men jeg hadde verdens beste heiagjeng: Ungene ropte fra lekeplassen og stod med "Heia pappa!" og "Supert!"-plakater i teltet.
Og hele laget ble støttet av de sjarmerende barna til Dørum med parykk og norske flagg på kinnene.

Som vanlig dukket det litt energi opp fra intet når jeg øynet slutten på elendigheten. Jeg regnet ut circa antall gjenstående runder og gledet meg for hver eneste en som var unnagjort. Pers var et faktum og enda noen runder kunne legges til. En ubeskrivelig glede å frese rundt de siste minuttene, det gikk sikkert ikke fort, men det føltes som en helt ekstrem fart! 255.764m og en utrolig tilfredshet over å være i mål!

Til slutt litt om utstyret:
Vi i Team 24 Joggen er så heldige å få samarbeide med noen veldig interessante leverandører.

Skins-buksene er jeg blitt helt avhengig av. Om de fungerer "beyond reason" vet jeg ikke, men at de fungerer er helt sikkert. Hvorfor skal kompresjonseffekten stoppe på leggen? Jeg er også blitt veldig glad i restitusjonsbuksa den første tiden etter lange løp.

Nathan har drikkesystemer som får villmarka til å kalle. Til VM fikk vi med oss små hendige drikkeflasker med "race cap" slik at det bare er å skvise i seg drikke uten søl. Dessuten slipper de ut trykket om man fyller de med kullsyreholdig drikke. Vi fikk også med oss nummerbelter og fine chips-holdere. Chips-holderne fikk vi ikke bruk for, fordi arrangøren faktisk brukte de samme.

Jeg løp med Asics SpeedStar 4, en sko som kan beskrives som en enklere utgave av DS Trainer 15 med mindre støtte. Den er 27 gram lettere i størrelse 45. I starten var jeg litt redd for at jeg hadde valgt en for tynn sko, men etterhvert som steget ble flatere fungerte den veldig fint, siden den har forholdsvis god demping i hælen. Det beste med skoen er nesten at den ikke har noen sømmer eller plast/lær i overdelen rundt tærne. Jeg har aldri tidligere sluppet unna med så fine føtter.

Dette ble visst ganske langt, men nå får det holde. Bortsett fra at jeg helt til slutt må jeg slenge med noen bilder og en lenke til Kondis sine artikler om løpet.

4 kommentarer:

  1. Hej Jon Harald
    Igen stort tillykke herfra, stor og flot indsats, du blev fulgt med ligeså stor intresse som vore landsmænd:-)
    Dejligt med din beretning, og ikke mindst Monas omkring dit kost indtag - det kan jeg lære meget af så tak til hende for det:-)

    Fortsat god træning mod nye mål og nyd nu din succes.
    Tina

    SvarSlett
  2. Takk! Skal forsøke å være tålmodig og restituere skikkelig for en gangs skyld.

    SvarSlett
  3. Grattis Jon Harald! Dette var stort.
    Ut fra løypekartet ser jeg at du har vært innom baren 202 ganger i løpet av et døgn! Pers?

    SvarSlett
  4. Hehe, ja! Ikke rart man blir sliten?

    SvarSlett