onsdag 29. desember 2010

Tid for oppsummering

Med kun to dager igjen av 2010 er tida inne for å se litt tilbake på løpsåret. Kan jo da starte med å si at det har vært et skadefritt år. Like før Oslo maraton i september kjente jeg litt til de samme symptomene jeg hadde før jeg fikk betennelse i bekkenet. Nå tok jeg tak i det tidlig nok og fikk behandling som gjorde at jeg fikk trent det jeg skulle, og var symptomfri når jeg sto på startstreken i VM 100km.

Jeg hadde fått trent bra i forkant av Espoo 24 timers i slutten av januar. Det ble en opptur og jeg nådde målet mitt som var å kvalifisere meg til VM. Jeg hadde 220km og hadde allerede vunnet da det det var ca 1 time og 10 minutter igjen. Da ble det først noen jubelbrøl på "indre bane" med det norske teamet før jeg skiftet sko og gikk med det norske flagget den siste timen. Det var ikke så lang tid til VM, og mlet var nådd. Etter noen uker var jeg igang igjen med brukbar mengde og jeg fikk trent bra frem mot Eggemoen 6 timers. Det gikk bare 3 uker før VM, derfor var det viktig å løpe kontrollert hele veien. Det gikk fint og en ny seier var i boks. VM i Frankrike var langt fra fullklaff. Magetrøbbel førte til at det ble dostopp nesten hver time, og etterhvert kom også hodepine og noen småheftige vannblemmer som jeg til slutt måtte stikke hull på. Det ble ei tøff natt. I Espoo hadde jeg en del timer der det gikk av seg selv. I VM hadde gikk ingen timer av seg selv.

St.Olav ultra var en opptur, hadde ikke ladet opp spesielt til dette og trente mye tett innpå løpet. Det var for mange dostopp underveis til å kalle det for to helt optimale dager, men krampene holdt seg ihvertfall borte og kroppen fungerte veldig bra hele veien selv om det var veldig varmt på dag to.

Jeg fikk nok en bra treningsperiode frem mot VM 100 km og tok med meg gode løp fra Kongsvinger og Oslo. Det lå lenge an til en tid ned mot syv timer, men det gikk litt for trått de siste 25 kilometerne. Det var en opptur, men på langt nær et optimalt løp.

Jeg trodde jeg hadde blitt treigere etter at jeg begynte å løpe 24 timers. Det har ikke skjedd foreløpig. Men litt småverking i hamstrings, knehaser og legger som kommer innimellom på 24 timers har jeg også kjent i perioder hvor jeg har løpt økter på over to mil. Dette er nytt i år, men er man med på 24 timersleiken - da må man vel tåle steiken også..

Jeg har ikke hatt noen helt optimale ultraløp i år, men det har heller ikke vært så veldig langt unna på noen av de. Alt i alt har dette vært en bra sesong, og det kjennes godt å kunne oppnå respektable resultat på kort og lang ultra.

De to andre i teamet har vært plaget av skader i 2010. Spesielt for Sharon har dette vært et tøft år. Hun ble skadet like før vi dro til VM 24 timers i Frankrike. Hun hadde et håp om å bli klar til løpet, men måtte kaste inn håndklet dagen før. Da hjelper hun likegodt til i det norske støtteapparatet i et døgn i strekk. Jeg er svært imponert over måten du har taklet "utfordringene" du har hatt i år Sharon. Jon Harald var med som servicemann i Espoo og var til utrolig god hjelp gjennom hele døgnet. Han var heldigvis skadefri i VM og gjorde et fantastisk resultat, men som Berge Sr sa når vi dro hjem fra Frankrike: "toppen er ikke nådd med detta".

Til slutt må jeg få takke min kjære kone eller "gamle røya" som jeg kaller henne (får lov til å si det) for at hun har forståelse for hvorfor jeg legger så mye tid i treninga og at hun holder med ut med at det av og til lukter litt hest på trimrommet og at løpeskoa med god duft blir glemt igjen på badet etter trening. Dette må du nemlig bare leve med....

onsdag 22. desember 2010

Gratulerer Gjermund og Jon Harald

som begge to ble nominert til årets ultraløper

søndag 19. desember 2010

Utfordringen er herved mottatt

Denne uken har vært ganske ok. Ikke kjempemye mengde, men helt ok. Og følelsen har vært grei.

På lørdag ble det maraton på mølla på 2.45. Inkludert dostopp på 3 minutter. Første 32 km i 16.1/16.2 km/t. De siste ti på 15.2 km/t. Gikk med to maxim gel og 16 dl drikke.

I dag søndag ble det 45 km på 2.56. maratonpassering på 2.42 høy. Inkludert to minutter dopause. 16 dl drikke og en maxim gel gikk med idag.

Disse øktene ble gjennomført mens jeg fikk med meg skiskytting, hopping og langrenn på tv. Fantastisk å ta langturer på mølla nå i helgene, sport hele tida. Og med vinduet på vidt gap, lufteluka oppe og to vifter som blåser kald luft rett på meg blir det fin løpetemperatur.

fredag 17. desember 2010

Sharon og Gjermund er herved utfordret

Jeg utfordrer dere til å skryte av godøkter dere har for tiden her på bloggen. Selv forsøker jeg å få litt fart på beina, så mine to skryteøkter denne uken er:

Mandag: 18km i 3:56/km og 2km i 3:20/km = 1t18min
Torsdag: 10km, annenhver km i 4:00 og 3:20/km = 36:57

Det er digg å løpe fort på mølla!

PS! Dere må gjerne sette meg skikkelig på plass ;-D

lørdag 4. desember 2010

Maratonforberedelser med Sharon

I morgen (søndag) holder Sharon foredrag om trening og forberedelser til maratonløp. Se http://www.oslomaraton.no/.

VM Gibraltar

Det har vært litt hektisk i det siste. Og det er allerede gått 4 uker siden VM. Da er det på tide å skrive litt om mine opplevelser fra løpet. Treningen i forkant hadde gått etter planen, og det var et oppløftende løp i Oslo maraton som lovet bra. Jeg har tidligere deltatt i fire ganger i VM 100 km. Jeg har aldri vært i nærheten av å lykkes i VM. 7.49 var persen og nå skulle den knuses. Jeg har vært god for mye bedre en stund nå, men på 100 km har krampene vært et stort problem. På kortere ultraløp og 24 timers har det gått bra, og jeg var spent på nå om jeg endelig klarte å holde det på avstand også på 100 km.
Starten på løpet ble litt spesiell fordi vi ble vist feil etter ca 15 minutters løping, og hele hele feltet stoppet opp. Det kjentes ut som vi sto der i en evighet og lurte på i hvilken retning vi skulle løpe. Løperne i første rekke valgte å følge ledermotorsykkelen og dermed var vi igang igjen. Vi hadde løpt lenger enn vi skulle og vi var flere i feltet som lurte på hvordan arrangøren ville løse dette. Men det ble fort fokus på å holde den farta man hadde planlagt. Det var ikke så lett når det ikke var km merking og det var heller ikke lov å løpe med GPS. Tidlig i løpet stakk John Henry Strupstad fra alle og han ledet på det med meste med ca 6 minutter. Det føltes masete ut i starten og jeg fant ingen god rytme. Men etter et par timers løping kjentes det bedre ut. Og når det nærmet seg tre timer så jeg at holdt samme fart som Strupstad, og han begynte å tape terreng til forfølgerne. Jeg lå godt an tidsmessig og løp ganske jamnt. Jeg satset på sportdsrikke og Maxim gel, og det holdt veldig lenge. Men det ble kanskje for mye gel, for ved 75 km ble jeg kvalm, og det er det veldig sjelden jeg blir under løp. Jeg fkk i meg en banan, og det hjalp. Men nå begynte for alvor å bli stiv i beina. De to siste milene gikk smått, på 90 km fikk jeg i meg noe særlig i det hele tatt og da kom også krampene. Men ikke verre enn at jeg holdt meg på beina, men jeg måtte justere steget flere ganger. Etter en liten krampespurt kom jeg inn på 7.20.13.( nr 27 i VM, nr 18 i EM Det var pers med 29minutter og godt under kravet til å bli kategori B løper (under 7.30). Jeg lå veldig lenge an til en tid rundt 7 timer.
Dette løpet var i det hele tatt en god opplevelse og jeg ser nå at en tid under 7 timer absolutt er innen rekkevidde. Og jeg er endelig kvitt krampespøkelset på 100 km også. Det kom litt på slutten, men det hindret meg på langt nær så mye som det har gjort tidligere.
Dette gjorde godt på tampen av sesongen. Nå er jeg automatisk kvalifisert til både VM 24 timers og VM 100 km neste år. (katgeori B løper). Så får tiden vise om det blir VM 24 timers neste år.

fredag 3. desember 2010

Aftenposten i dag!

Sjekk ut dagens a-magasin.

Intervjuet ligger også på aftenposten.no sammen med bildeserie fra Bislett og et flott lydspor med Per Lind.

torsdag 2. desember 2010

Årets sesongavslutning

Det var som sagt mye frem og tilbake om jeg skulle stille opp på Bislett eller ikke. Selv om resultatet ble heller begredelig er jeg glad for at jeg forsøkte.

Det er sunt med konkurransetrening, på grunn av:
  • alle forberedelsene før løpet, både mentalt, fysisk og rent praktisk med alt stæsjet man skal ha med eller på seg.
  • presset man legger på seg selv eller føler fra andre.
  • planlegging av løpsopplegg, fart, gåprosent, mat og drikke.
  • samarbeidet med hjelperen og team-medlemmer.
  • selve gjennomføringen med opp og nedturer, justeringer undervegs og signaler fra hode og kropp.
  • restitusjon etter løpet.
I tillegg til alt dette, så gir det masse energi å delta, treffe andre løpere og kanskje det aller morsomste, se hvordan de klarer å kjempe seg frem!

Selve løpet startet litt optimistisk hvor jeg forsøkte å gå mindre enn jeg pleier, det førte til litt for høy fart og etter circa tre timer kunne jeg merke mer enn vanlig i beina. Jeg ble da enig med Gjermund om å redusere farten ved å gå like mye som i tidligere løp. Etter en times tid var beina helt fine igjen. Hele tiden var jeg bekymret for akillesplager, men kjente bare ørlite grann. Utover kvelden mot tolv timer slet jeg mye mer enn vanlig med mat og drikke, det kjentes ikke ut som noen god dag selv om beina fungerte veldig fint. Når jeg i tillegg løp med risiko for å få tilbake sommeren og høstens skade var terskelen for å gi seg lavere.
Etter litt over halvgått løp var det skikkelig nedtur og store problemer med maten. Jeg stoppet hos Mona for å be om nåde, men der var det lite støtte å få, og klar melding: "Ikke snakk om å gi seg på nedtur." - Neivel. Løp nesten en runde til og forsøkte å få ned en siste slurk av havresuppa. Den kom umiddelbart opp igjen og vel så det. Tyve meter senere måtte jeg stoppe nok en gang. - Ved passering var Mona enig: Ingen vits å gå helt i kjelleren for et dårlig resultat og samtidig risikere fortsatt skadeavbrekk.

Kjipt å stå av, men det var riktig beslutning. Nå er det bare å se frem mot ny sesong!

torsdag 25. november 2010

Bislett II

Ja, Sharon stiller óg.

Skaden min er så å si borte. Jeg har ikke kjente noe særlig til den siden tirsdagen etter 100 km i Gibralter. Men ultraformen min er helt borte. Siste gang jeg hadde en vellykket ultraløp var NM 100 km i Bergen 10/04-10. Siste gang jeg løp gjennom en hel natt var for 15 måneder siden i UTMB, og siste gang jeg løp mer enn 7 timer av en 24-timers løp var for 23 måneder siden i Århus. Føttene mine er ikke like herdet lenger. Magen min er ikke i ultraform. Jeg har til og med blitt vant til 10 tånegler.
Så selv om jeg ikke forventer problemer med låret mitt, forventer jeg en lang og stygg natt med stor fare for lange gå pauser.

Men jeg kommer ikke i ultraform med mindre jeg løper ultra, og en vellykket 2011 må starte nå med et tøft og ydmykende Bislett 24-timer.

Lykke til alle sammen.

onsdag 24. november 2010

Bislett

Etter mye frem og tilbake, løpe eller ikke løpe, gjør jeg et forsøk på Bislett til lørdag. Har fremdeles noe trykksmerter og så videre i akilles, men fikk klarsignal fra fysioterapeut i dag.

Formen er ikke hva den var i mai, så det kommer til å bli et veldig spennende døgn med hensyn åpningsfart, stayer-evne og skade.

Uansett så gleder jeg meg til å løpe på Bislett igjen! Også denne gangen med hjelp av helproff kaloripusher (les Mona) mesteparten av løpet!

PS. Sharon stiller også. Gjermund er fremdeles usikker.

søndag 21. november 2010

En akilleshæl

[Ømt eller sårbart punkt. Etter den greske helten Akilles, en av tidenes største krigere, som bare var sårbar i hælen.]

Begrepet kommer fra gresk mytologi hvor i følge legenden moren til lille Akilles ville gjøre han usårbar ved å dyppe han i elva Styx, men glemte å fukte stedet hun holdt ham etter – hælen. Dette ble hans eneste sårbare sted på kroppen, og i Trojanerkrigen blir han drept av en pil som treffer denne hælen.

Ja, så ille kan det gå. En ting er sikkert og det er at akillessenen er den største og viktigste senen i kroppen. Den kan ta belastninger på opptil 450kg, men samtidig er det den senen som ryker oftest og mer enn noen annen sene er utsatt for skade og betennelse.

Det må jo være en passende overgang til min egen akilles. For problemet med sener i forhold til for eksempel muskler er at de ikke gir noen tegn på å være overbelastet før det er alt for sent. Egentlig har jeg hele tiden vært ganske fornuftig og ikke løpt ultraløp særlig tett, men i sommer ble det alt for tett mellom 24-timers i Brive, Kristins Runde og Hornindal Rundt. Trening og konkurranse i bratte fjell så tett på ble rett og slett for mye. Jeg fikk vondt i akilles under trening etter Kristins Runde, men tok ikke signalene alvorlig nok. Tenkte at noen dagers opphold var nok før Hornindal Rundt. Burde skjønt bedre, resulatet ble akutt akillesbetennelse. Når jeg tenker etter, så måtte bakkene i siste del av Hornindal forseres med beinet ut til siden for at det ikke skulle gjøre for vondt. Og i ukene etterpå var det umulig å løpe.

Sesongen ble avsluttet der og da. Motivasjonen like så.

Siden den gang har det vært en lang prosess for å komme ut av en vond sirkel. Det er veldig vanskelig å plutselig kutte løping helt, alternativ trening blir liksom ikke det samme. Men litt sykling og rulleskigåing har det blitt. Sykling har gått greit, men rulleski må foregå uten fraspark. Ellers har det vært perioder med eksentrisk tåhev og rett og slett treningsfri. Hele tiden mange gode råd fra fysioterapeuten.

Den siste måneden har løping på flatmark (mølle) med helkapper i skoene fungert veldig fint og treningen endelig kommet godt i gang igjen. Og godt er det, for uten sammenligning forøvrig, har jeg sett med skrekk at Susanne Wigene har lagt opp med akillesproblemer. Marianne Andersen, som bor nedi i gata, har nå tolv ukers løpestopp på grunn av akillesproblemer. Legene sier visst at det vil ta to til tre år før hennes akilles er helt frisk igjen. Grunnen til det er at når man går med betente sener i lengre tid, så endrer senevevet struktur og blir porøst og lite fleksibelt. Dette tar lang tid å rette på og kan i værste fall føre til avvrivning!

Dagens tips: Ta akillesproblemer seriøst så fort dere kjenner noe!

fredag 19. november 2010

24-timers EM/VM i Brugg, Sveits er avlyst

Så er omsider ryktene bekreftet. Se nyhetsoppslag på IAU sine sider. Det var veldig synd, men greit å få avklart. Vi får håpe IAU finner en ny arrangør slik at det faktisk blir VM neste år.

I mellomtiden er det bare å kjøpe lodd i WSER-lotteriet og krysse armer og bein!

lørdag 13. november 2010

WSER lotteriet

Påmelding til Western States Endurence Run 2011 er i gang. Man har tom. 27/11/2010 kl 23.59 California tid til å melde seg på lotteriet. Selv lotteriet skjer 4/12/2010. Alle informasjon finner man her: http://ultrasignup.com/register.aspx?did=10804

Lykke til alle som har tenkt å prøve lykken i lotteriet.

tirsdag 9. november 2010

Og så løsnet det; 48 timer for seint


VM 100 km i Gibraltar var ikke noe god opplevelse for min del. Lår skaden jeg har slett med siden 8 mai, 2010, kl 16.30 ødela nok en gang et løp for meg. Avrivningene har grodd igjen. Smertene er stort sett borte. Men styrken i venstre lår manglet. Jeg kan trene mye, men ikke rask. Intervaller setter meg tilbake et par dager.

Jeg stilte i VM klar at en tid rundt 9.00 - 9.30 var mest realistisk men trodde jeg kunne fullføre uten store problemer, men twas not to be. Jeg fullførte 42,2 km uten problemer, tror jeg. (vanskelig å vite akkurat NÅR jeg fullførte maraton når jeg løp for langt på starten og maraton skiltet stod på feil sted) Men etter sånn ca. maraton distanse begynte låret mitt å stivne så hardt at jeg klarte ikke å løpe. Jeg stakk gjennom massasjetelt og fikk snakke med en fysioterapeut (nr. 8 siden skaden min) Han masserte forsida av låret mitt hardt, fortalte meg å holde den varm og tøye låret MYEMYE. Massasjen fungerte bra i 7.5 km før låret stivnet på nytt og jeg hinke inn til massasjetelt på nytt, denne gangen forfølgt av Tommy og Per som etter et prat med fysioterapeut nr. 9 siden skaden, fortalte meg at jeg var ferdig for dagen.


Så min mislykket VM dag var over. Jeg må bare innrømme at VM er ikke noe kjekt sted å ha et mislykket løp. Jeg kunne gjerne vært uten. Mandag reiste jeg hjem til Oslo, og var hjemme kl 22.00. Tirsdag morgen var jeg oppe kl 06 som vanlig. Jeg hadde ikke lyst å løpe men bikkja mi hadde veldig lyst, så jeg ble med. Til min stor overraskelse løp jeg rett opp bakken til sykkelveien fortere enn på lenge. Da jeg kom på toppen av bakken ble jeg nysgjerrig hvis jeg kunne fortsette løpe men et steg som så faktisk ut som løping. Ja, det kunne jeg. Jeg fullførte runden 6 min fortere enn vanlig. Jeg fortsatte å løpe nedover til jobben 4 min fortere enn vanlig. Mitt venstre bein hadde blitt sterk igjen. Overnatt. Det aha øyeblikket jeg hadde ventet på siden 8.05.10, kl 16.45 hadde endelig skjedde, 48 timer etter VM.

Hadde de to fysioterapeuter i parkeringshuset i Gibralter funnet noe at de 7 andre ikke hadde sett? Er en alvorlig skade litt som en løkk, med lag på lag av små feil som må korrigeres alle sammen før man blir bra igjen? Alt jeg vet er at i dag, tirsdag 09.11.10, løp jeg 2 x 10.5 km med høyre fart og et finere steg en før jeg ble skadet. Jeg har fått kontroll over beinet mitt. Jeg er utrolig takknemlig mot de to fysioteraputene i parkeringshuset som fikset et eller annet i låret mitt. Jeg er takknemlig til Per og Tommy som fikk meg til å innse at løpet var kjørt og det var best å se framover. De gledestårene jeg aldri fikk i Gibralter fikk jeg på en kaldt og surt runde rundt Sognsvann.


Jeg gleder meg til intervaller. I'm baaaaaaaaaakkkkkkkk.

søndag 31. oktober 2010

Den mentale biten

Alle som løper ultra vet godt hvor viktig den mentale biten er for å fullføre et løp. Det sies at første halvdelen av et løp løpes med beina, og andre halvdelen løpes med hodet. Og etter min erfaring er dette helt riktig. Jeg bare MÅ være overbevist at jeg skal løpe hele distanse (eller tida) ellers blir det alt for vanskelig å komme meg gjennom de tøffe periodene. Dette gjør at jeg noen ganger har overtalte meg selv at jeg var frisk da jeg ikke egentlig var det, og derfor startet løp når jeg burde ha latt være.

Selv når jeg er både i form og frisk kan jeg forvente tøffe mentalle perioder. Hver gang jeg løper 100 km så kan jeg forvente å bli like overrasket at jeg blir faktisk små stiv etter 40 km. Mellom 50 - 70 km lurer jeg hvorfor i alle verden jeg tenkte at jeg kunne løpe dette løp. Jeg er for gammel. Jeg har ingen talent. Jeg liker dette egentlig ikke. Hva tenkte jeg? Etter 70 km så begynner jeg å merke at jeg har ikke blitt noe stivere de siste 20 - 25 km, og at når jeg først har løpt 70 km, kunne jeg like greit fullføre løpet. Etter 80 km er jeg klar å gi hva jeg har å fullføre, og etter 90 km er jeg så glad at jeg kan begynne å grine.

Jeg vet at hvis jeg skal løpe opp mot min beste, så kommer det å gjøre vondt. Hvis jeg koser meg hele veien, så løper jeg for sakte. Likevel er jeg like sikker hver eneste gang at "NÅ er jeg for gammel og uten talent, og ikke i form. Forrige gang tenkte jeg bare sånn, denne gangen ER det sånn."

Heldigvis kommer jeg gjennom de tøffe periodene på samme måte hver gang. Jeg forteller megselv om og om igjen:

Hvem er det som tvang deg å løpe?
Valgte du ikke det selv?
Du er ikke skadet, du er bare stiv.
Dette er ikke dødelig.

og når jeg virkelig forkjenner det Suck it up Princess!

Hvis dette foregår når jeg er i form, hva kan jeg forvente på søndag når jeg skal konkurrere for første gang etter en alvorlig skade? Kan jeg kjenne forskjellen mellom det å være stiv, og en lårskaden som er blitt verre? Jeg vet jeg ikke er i stand å perse. Men sjansen er god at jeg kan fullføre uten å risikere låret mitt. Etter sesongen jeg har hatt, er det å fullføre er seier for meg.

lørdag 16. oktober 2010

Litt mer om barfotløping

Etter NRK sendte reportasjen om barfotløping har jeg blitt spurt noen spørsmålene flere ganger.


1- Bruker du ikke sko?


2- Er det ikke vondt å løpe barbeint på asfalt? Er det ikke bedre å løpe på sti hvis du ikke bruker sko?


3- Får du ikke tørr/tykk hud på føttene når du løper barfot?

Jeg tenkte jeg kunne like greit svarer på spørsmålene her.


1- Jeg løper faktisk ikke så veldig mye helt barfot, mellom 1 - 5 km pr. uke. Jeg løper veldig mye i sånn sokkesko (five fingers), særlig i snø. Men jeg løper alltid konkurranser, intervaller og felles langturer med vanlig sko. Og det er fordi jeg løper fortere med sko. Men også fordi når man tråkker på noe som er vondt uten sko, så kommer foten rett opp igjen før det gjøres vondt. Dette er veldig nyttig når man løper barfot, men brukes opp en del adrenalin. Adrenalin jeg vil helst sparer til konkurransen eller intervallene. Jeg løper mellom 80 - 100 km pr. uke uten vanlig sko. I tillegg løper jeg 30 - 80 km pr. uke med sko.


2- Alle som har løpt barfot vet at asfalt er det absolutt letteste og fineste underlag til å løpe barfot på. Det er veldig enkelt og lett å se ting som man vil helst unngå. Men mest av alt, når man løper barfot løper man med et mye lettere steg, og derfor kjenner man ingen forskjell mellom å løpe barfot på gress, asfalt, batong eller andre underlag.Gress er greit, men kan ha veps eller torner eller hundebæsj som er ikke så lett å se før det er for seint. I tillegg å løpe på gress innebærer at man skal løpe mye fram og tilbake, og det er ikke så gøy.
Hvis noen har funnet en sti i Nordmarka som er fint å løpe barfot på må du gjerne forklare meg hvor det er. Jeg har aldri sett noen. Det er såpass vanskelig for meg å løpe barfot på sti i Nordmarka at det kan slett ikke kalles løping. Med litt beskyttelse på føttene går det helt fint derimot.


3- Man får ikke tørr eller tykk hud på føttene pga. barfotløping. Man får tørr og tykk hud på føttene pga sko som passer dårlig. Og hvis man først har tørr eller tykk hud på føttene, så er barfotløping på asfalt en utmerket måte å slippe den vekk.



Jeg synes at alle som går eller løper kan få nytte av å gå eller løpe barfot av og til. Man blir sterkere i føttene og leggene, man lærer å gå eller løpe lettere, og det er gøy. Det holder med noen hundre meter eller et par minutter. Jeg tror ikke at folk kommer til å løse alle skade problemmene sine hvis de løper barfot, og jeg tviller at de kommer til å utløse en rekke andre skader fordi de løper barfot.

Hvis man vil gjøre bare ÉN ting for å unngå skader ville jeg anbefale at de styrker hoftebøyere. Og denne tips lærte jeg av Ingrid Kristiansen.

onsdag 13. oktober 2010

Senkveld

I det siste har det av en eller annen grunn alltid blitt seint på kveld før jeg får løpt. Da blir det gjerne en kort rask mølleøkt. Ikke Gjermund-rask, men rask for meg :-). Det er kanskje ikke helt ideelt, men føles veldig effektivt.

Det jeg prøver å si her er at det alltid er tid til litt trening!

(Eneste ulempe er at jeg blir for trøtt til å trene om morgenen, men det hadde jeg antagelig vært uansett...)

PS. Dette er skrevet stående foran PC'n, svett og fornøyd etter en slik 10-kilometer. ;-)

onsdag 6. oktober 2010

Sharon på 21-nyhetene i kveld

NRK har et innslag om barfotløping som sendes i sportsdelen av nyhetssendingen.


Innslaget kan sees her.
Oppdatering: Artikkel med diskusjonstråd.

lørdag 2. oktober 2010

Marienlyst 6-timers - fin gjeng!

Fra venstre Petter Berntsen, Sharon Broadwell, Erik Nossum, Gjermund Sørstad, Sten Gunnar Hansen, Jon Harald Berge, Marit Bjerknes, Frants Mohr og Kjetil Raaen. Foto: Mona Berge

Det ble en super dag med fine forhold på Marienlyst. Vi startet med to og en halv time på banen før vi tok en ni kilometers runde i elveparken, snudde løpsretningen og fullførte på banen. Etter fire timer var det velfortjent pizza. Alle stod løpet ut. Noen i apeføtter og til og med helt barbeint mot slutten!

En eldre kar stod lenge og kikket på oss og alt utstyret før han spurte om oppvarminga snart var ferdig :-D.

Her er et knippe flotte bilder fra evenementet!

fredag 1. oktober 2010

En liten oppdatering på morgendagens langtur

Dette blir bra! Dersom alle får logistikken til å gå opp, så ser det ut til at vi blir en fin liten gjeng i morgen. Kanskje ti stykk.

Det blir godt og kjølig løpevær:
  • Morgen kl 6 – kl 12: 6° Skyet. Svak vind, 3 m/s fra øst-sørøst. 0 mm nedbør.
  • Dagtid kl 12 – kl 18: 9° Regn. Svak vind, 3 m/s fra øst-sørøst. 0 – 0,9 mm nedbør.
Veldig hyggelig om flere slenger seg med!


PS! Vi får toalett på stadion, men det blir trolig ikke tilgang til dusj.

onsdag 29. september 2010

Noen må bli fjerdemann

Da var Oslo maraton over, og med det også årets NM. Før sesongen var NM i maraton ikke noen av årets mål for meg. Det var først i slutten av August at jeg begynte å tenke litt på det, og la inn bittelitt maratontrening. Men jeg fikk ingen go`følelse. De øktene jeg har hatt endel av tidligere frem mot maraton gikk tyngre og det kosta mer å holde farta oppe. Jeg fikk ikke så mye flyt i det, og det ble heller ikke mye trening i det som var bittelitt høyere enn maratonfarten i "gamle dager" rundt 3.30 per km. Beina kjentes heller ikke så gode ut, og jeg hadde begynt å få litt kjenninger av skade jeg hadde ifjor sommer da jeg ikke fikk løpt på over to måneder på grunn av låsning og senere betennelse i bekkenet. Men jeg hadde klart å holde mengden brukbart opp med mange uker på 130-160 km. Langturene hadde jeg også inne, men det var farta det skortet på. Jeg hadde ingen målsetting om plassering på forhånd, men skulle ihvertfall godt under 2.40 og ned mot 2.35.

Jeg trodde at farta på de beste ut fra start ville bli for stor for meg. Men det viste seg at den ikke var så høy som jeg hadde regnet med. Det kjentes ok ut og jeg hang meg på. Vi var veldig mange den første mila. Jeg så meg aldri bakover, men så ved runding ute ved Sjursøya at vi var mange. En løper stakk fra allerde etter tre km, ingen andre gjorde noe forsøk på å følge. 10 km ble passert på litt over 35 minutter, og jeg hadde en ok følelse. Så stakk Strupstad og fikk en luke på resten av feltet. Inn mot halvmaraton var det bare tre igjen i feltet. Det var meg, Andreas Høye og Jens Kr.Berg. Halvmaraton ble passert på 1.14.25 og jeg kunne ikke helt skjønne at det gått såpass fort. Det kjentes fortsatt bra ut, men da Høye stakk fra oss like eter halvveis gjorde jeg ikke noe forsøk på å følge han. Det var kanskje det jeg burde jeg ha gjort, men jeg valgte å være på den sikre siden og ta noen sjanser når vi ikke var lengre enn halvveis. Etter 28 km tar vi igjen han som stakk fra oss ale eter tre km. Han gjorde ikke noe forsøk på å henge på. Det var jeg og Jens Kr.Berg som skulle kjempe om bronsemedaljen.Men på Karl Johan etter 30 km kom Svein Ove Risa som ei kule, og raste forbi meg oss. Tempoet ble økt litt med en gang, men så roet det seg litt igjen. Vi løp sammen frem til ca 34 km like før Skøyen. Da gjør jeg et lite rykk i en motbakke, og Risa forsvinner. Da er det meg og Berg igjen. Etter ca 37 km forsøker jeg å rykke, men kjenner krampen kommer i leggen. Da må jeg bare vente og planlegger et nytt forsøk nærmere rådhusplassen. På siste drikkestasjon rett ved Aker Brygge var jeg iferd med å løpe inn i et "bur" da Berg skreik "her!". På rådhusplassen prøver jeg rykk igjen, får fort noen meter, men så sitter krampene der igjen, såpass ille at venstre leggen vrir seg og låser seg mot venstre. I tillegg må jeg banke hælen nedi bakken for å strekke litt på leggen. Opp den siste lille kneika inn på rådhusplassen prøver Berg seg for første gang, og jeg får krampe i leggene igjen. Da er det gjort, og med brostein de siste 500 meterne er det umulig å ta han igjen.

Det ble en forferdelig bitter fjerdeplass. Det tok noen dager å komme over den der. Istedenfor å grave meg ned på jobb dagen etter, kjøpte jeg inn kake til lunsjen og feiret fjerdeplassen. Jeg var godt fornøyd med tida, og fikk bekreftet at formen er der den skal være frem mot VM. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle løpe på 2.32 nå og være under minuttet bak pers. Denne uken har det vært rolig tempo, men det ble faktisk 150 km denne uken også, det hjalp med 65 km på lørdag. Jeg kan ihvertfall konkludere med at jeg er i rute frem mot VM.

mandag 27. september 2010

En vidunder kur???

(Sharon)

Det er ingen hemlighet at jeg har slett med mitt venstre kne i flere år. Det har ikke vært hele tida. Til tider kunne jeg trene og konkurrere i flere måneder uten problemer. Men før eller siden dukket smertene opp igjen. Det var alltid spenning om kneet mitt før konkurranser. Holder det ut i denne gangen?

Min største skuffelsen var da jeg måtte bryte etter 120 km i VM i 24-timers i Bergemo, Italia i fjor. (Strengt tatt var det ikke smertene i kneet mitt som fikk meg til å gi meg. Men smertene fikk meg til å søke råd i sanitetsteltet. Og det var der at jeg snudde meg for å forklare meg til noen som jeg trodde kunne engelsk imens en annen trakk ned tightsene mine og satt en sprøyte med 5 mL klar væske. Jeg spurte litt små hysterisk "Hva var det?" men fikk bare "Is good, no more pain, is good." til svar.)

Etter VM fiaskoen begynte jeg å bruke teip rundt kneskåla min for konkurranser. Noen smerter forsvant, andre dukket opp. Det var sikkert ikke lurt å bli avhengig av teip for å konkurrere, men jeg klarte WSER og UTMB og ble glad. Jeg avvente meg fra teipbruk på slutten av 2009, og treningen gikk mer eller mindre greit til kjempe smellen midt på HK-stafett etappen for 20 uker siden.

Denne gangen var det ikke kneet min som var skadet, men baksida og innsida av låret. Og disse stramme, avrevet muskler (som ikke kunne tøyes) trakk kneskåla mitt for langt mot innsida, og det gjør vondt. Særlig den anserine bursaen var vondt, hvert eneste steg. Kneet mitt var ellers ofte stivt, mest ofte når jeg først kom i gang med løping, eller de første stegene når jeg var ferdig. Etter 11 fysioterapeut timer med 7 forskjellige fysioterapeuter var kneet og låret bedre, men et stykk fra bra.

Jeg var desperat etter forbedring før VM 100 km i november. Jeg leste på ultralista om en som fikk veldig gode resultater med ryggsmerter med Egoscue øvelser. Jeg undersøkte Egoscue og fant en amerikansk fysiolog som driver klinikker og selger bøker om metoden sin. Jeg hadde egentlig ingen tro på metoden, men boka Pain Free: A Revolutionary Method for Stopping Cronic Pain kostet langt mindre enn 1/2 fysioterapeut time, og jeg var klar å prøve noe nytt.

Boka kom i posten på fredag. Jeg leste gjennom kapitalen om knær og gjorde de 4 øvelser. En var å knipe sammen rumpeballene med føtter som peker rett fram, og så ut til sida. To var hoftebøyer øvelser, en sittende, en liggende. Og en hvor man legger seg på gulvet på en spesielle måte til innsida av låret slapper av. Det var det. Det var en annen del av boka med øvelser for løpere, så jeg like greit gjorde dem med det samme.

Det var ingenting med disse øvelser hvor jeg tenkte "Jøss, dette var nytt." Jeg jeg gjort halv parten av dem før, og de andre var ikke banebrytende. Men smertene ble likevel borte etter første natt, ikke bedre, men BORTE. Det er en merkelig følese når smerter jeg har hatt uten stans de siste 20 ukene er ikke lenger der. Jeg venter på dem av og til, men de har ikke kommet tilbake ennå. Tre dager smertefri.

Jeg har ikke peiling hva det er med akkurat disse øvelser som funker bedre enn de 7 fysioterapeuter med andre øvelser, nåler og teip, men jeg klager ikke og fortsetter bare med mine E-cises hver morgen og kveld.

lørdag 25. september 2010

Oppturer og nedturer

Nå er det flere løp siden jeg har blogget og nå er det virkelig på tide og fortelle litt om mine løp etter sommerferien. Det startet med en maraton på Kongsvinger hvor jeg hadde hatt en ganske normal treningsuke, og hadde ikke ladet opp noe, bortsett fra fri dagen før. Dette skulle være en treningsmaraton med litt frie tøyler. Jeg putta radio i ørene og stilte meg opp på startstreken. Kort tid etter startskuddet var det jeg og Helge Hafsås som var først i løypa. Kroppen kjentes ok ut og jeg bestemte meg for å svare på rykkene til Hafsås. Det kostet ikke så mye å svare og det kjentes bra ut. I motbakkene dro jeg litt på og fikk en liten luke, men han tettet den på flatene. Hele førsterunden (21km) ble rykk og napp løping og nesten litt komisk. Morten Tronbøl var bare litt over halvminuttet bak oss etter halvveis og etter 23 km var igjen tre i teten. Tronbøl virket veldig sterk, og etter 28 km hadde Hafsås sluppet. Vi holdt tempoet brukbart oppe i varmen i Kongsvingers skoger. Etter 38 km fikk Tronbøl kramper, og han måtte stoppe opp litt. Da var det bare å løpe kontrollert inn, og med en Ole Ivars låt på øret kom en liten energi"boost" helt på slutten. Etter noen litt tunge treningsuker var det godt å få en bekreftelse på at formen var stigende.

Helga etter var det Ringeriksmaraton og jeg løp parmaraton sammen med Øystein Mørk. Vi klarte å slå favorittene Robert Hansen og Eirik Nordstrøm som hadde vunnet flere år på rad. I varmt og trykkende sensommervær kom vi inn på 2.32 og vant til slutt med over fem minutter. Mye takket være Øystein som løp en meget sterk etappe etter at jeg hadde slitt mye med mitt løp. Men klarte å kave meg inn på 1.15 tallet og det var godkjent under de rådende forhold.

Romerike 6 timers ble årets første lille nedtur. Lå bra an og kroppen føltes fin, men jeg fikk trøbbel med beina allerde etter 40 km. jeg sto av etter 50 km og tok ingen sjanser. Litt synd jeg måtte gi meg for jeg lå brukbart an til å kinne i være i nærheten av norsk rekord.

Beina kom seg raskt etter noen dager på sykkelen,og neste løp ble Norefjellsløpet. 21 km med 1000 høydemeter og innlagt bakkeløp på 4 km med 50 meter stigning. Løypa var dårlig merket noen steder og det ble altfor vått og glatt for meg. Nedover ble det mye brems og målet ble å komme seg til mål uten skader. Kom inn på 1.55. Anders Aulkand vant på 1.48.

Etter dette har jeg løpt Eggekollen opp og nå er det Oslo maraton imorgen. Formen er ok, men har ikke trent noe særlig maratonspesifikk trening og dette blir et steg på veien mot VM 100 km på Gibraltar 7 november.

fredag 24. september 2010

NRK-sporten følger Spartathlon 2010

Årets ultraklassiker er i gang!

Se mange fine bilder og reportasjer på NRK-sporten som dekker hele løpet.
Vi krysser fingrene for alle løpevenner som deltar og følger med på resultatlista.

torsdag 16. september 2010

Ultratrening på Marienlyst i Drammen lørdag 2. oktober

Team 24 Joggen inviterer alle som er glade i å løpe til en sosial fellesøkt på Marienlyst stadion lørdag 2. oktober klokken 10:00.
  • Marienlyst ligger ved Drammenshallen, et steinkast fra togstasjonen (hvis man er sabla god til å kaste stein).
  • Vi setter opp bord og tilbyr enkel servering. Ta med egen næring etter behov.
  • Treningen starter klokken ti og varer til klokken fire, eller så lenge man har lyst.
  • Planen er å løpe rundt og rundt på 400-metersbanen, men det blir innlagt guidede avstikkere langs elveparken for litt avveksling.

Vel møtt!

søndag 5. september 2010

Sterk dame

Er det mulig å se kvikk ut etter en ironman?!

http://www.nrksport.no/1.7279662

tirsdag 31. august 2010

ZITA Challenge

Når man nesten ikke kan bedrive løping pga. sliten akilles, dukker det opp en konkurranse som må være bra oppkjøring til Bislett Indoor Challenge, eller?

Se ZITA Challenge og FAQ

Motbakke-staking er et slit for ultratynne armer, så jeg må nok se langt etter den sagnomsuste gratisburgeren...

Men det viktigste er jo å delta, så i kveld blir det pigging i Tronbergfjella.

;-D

fredag 27. august 2010

torsdag 26. august 2010

Til helgen arrangeres Ultra-Trail du Mont Blanc i Alpene


Les om Sharon.

Det blir spennende å følge de norske deltakerne i helgas ulike løp.



For meg blir det ekstra spennende med Jan Kristensen som jeg, i forbindelse med RunFreeNow, har fulgt under forberedelsene til CCC (Courmayeur-Champex-Chamonix).

Arrangementets hjemmeside.

mandag 23. august 2010

Vinnere av UltraBirken-start omsider kåret

Det ble vanskelig dette her, men here is the results from the Norwegian jury:

Gooner - twelve points. Han er beviselig i form igjen etter en lang og tung periode og var dessuten først ute. Også litt lokalpatriotisme da, heia Drammen! Og vi er begge Arsenal-fans. Altså, det blir startnummer på Gooner.

Laila - Det var en veldig god søknad at du reddet meg i fjorårets Kristins Runde, men siden jeg for tiden selv sliter med skade fordi jeg har konkurrert for tett i sommer, får du dessverre ikke noe nummer så tett på CCC. Men hell og lykke i alpene!

Stefan - Jeg vet ikke om 73km er langt nok til å løse livets mysterier, men det hadde vært morsomt å høre hva du kommer frem til.

Einar - Skylder deg virkelig, men er redd du ikke får kabalen til å gå opp så tett på. Sorry ;-)

Mayhassen - Respekt!

Det må bli loddtrekning mellom Stefan og Mayhassen...... *trommevirvel*

STEFAN!

Vinnerne av konkurransen er Gooner og Stefan! Send en mail til jhberge på hotmail.com, så skal dere få omregistreringskodene.

torsdag 5. august 2010

Startnummer til Ultrabirken gis bort!

Det eneste du må gjøre for å få en billig start i Ultrabirken er å legge inn en kommentar på denne artikkelen.

Kom gjerne med en god eller dårlig begrunnelse på hvorfor vi skal gi det til akkurat deg.


Illustrasjonsnummer :-)


PS. Den som får startnummeret må selv sørge for omregistrering og omregistreringsavgift.

søndag 18. juli 2010

En lovende konkurranse i grenseland


St.Olav ultra stod ikke egentlig ikke på planen over løp jeg skulle løpe i år. Men det passet ganske godt inn, og når jeg da også fikk med meg et godt støtteapparat var det bare å melde seg på. Jeg var veldig seint ute, så det var med nød og neppe jeg fikk ordnet med overnattinger. Jeg var spent før dette løpet. Dette var testen på om VM 24 timers var helt ute av bein og kropp, og om hvordan jeg ligger an i forhold til et evt VM 100km i november. Ultraløperne skulle starte 08.30 begge dager, og de første stafettlagene skulle starte først kl 09.30. Dette var jeg ikke klar over før et par dager før start. Jeg spurte ledelsen om de ultraløperne som ønsket det kunne starte 09.30. Dette fikk jeg heldigvis positivt svar på. Jeg er absolutt ikke av typen som liker å løpe alene, og med start kl 08.30 hadde jeg løpt alene hele veien. Jeg så frem til å løpe sammen med mange stafettlag. Vi startet sammen med stafettlagene i pulje 1 - de som brukte antatt lengst tid, og antatt sluttid på mange lag var rundt den tiden jeg hadde regnet med å bruke på første dag.
Det ble en optimistisk start i lett regnvær ut fra stadion i Levanger. Det gikk litt vel fort i starten, med flere km under 4 min pr km. Ca 15 km ut i løpet hadde jeg bare ultraløperne som startet kl 8.30 foran meg i løypa. Jeg hadde ingen superfølelse, og det gikk ikke veldig lett, men klokka viste at det gikk brukbart unna. Jeg hadde med meg team Sørstad som bestod av kona og fattern. De kjørte følgebil og ga meg cola, gel, sportsdrikk og salttabletter ca hver 5. km. Etterhvert fant de et bra system der fattern ga meg det jeg trengte og Margrethe stod ca 200 meter lenger opp i løypa for å ta i mot flasker og høre hva jeg ville ha på neste langing.



Det ble en litt ensom dag, litt grått og trist vær, og svært få folk langs løypa. Men jeg klarte å holde trykket oppe, og passerte maraton på 2.56.
De siste to mila måtte jeg minne meg selv på at det var en etappe også imorgen, og jeg visste at jeg var langt foran neste ultraløper, så det var ikke nødvendig å presse veldig hardt. Bjørn Hytjanstorp minnet meg også på dette når jeg tok ham igjen ca 13 km før mål. Motbakkene mot slutten gikk fint og jeg gikk i mål på 4.36. Det var visst løyperekord fikk jeg høre. Bortsett fra et par ganger da jeg måtte uti skogen pga problemer med magen, gikk alt etter planen. Vi dro etterhvert inn til Åre, og til hotellet hvor det var svømmebasseng og boblebad. Det gjorde utrolig godt å få svømt litt og få sittet litt i boblebadet på kvelden. Dette gjorde jeg også forrige gang jeg deltok i dette løpet for to år siden. Det hjalp på stive bein den gangen og det gjorde det også nå.
Dag to vurderte jeg å starte kl 10.15 for å ha flere lag rundt meg, men da var det stor sjanse for at støtteapparatet fikk mer trafikkkork, og ikke fikk servet meg nok. Og med bare vann på arangørens drikkestasjoner kunne det bety katastrofe. Derfor ble det pulje 1 også denne dagen og etter 15 km hadde jeg bare SAS Værnes foran meg.


Etter 25 km løp jeg også forbi dem, men måtte ut i skogen rett etterpå. Resten av dagen hadde jeg SAS gutta ca 150-200 meter foran meg. Det var varmt, men takket være støtteapparatet fikk jeg nok drikke og næringsstoffer. Bortsett fra helt på slutten da jeg fikk høre at det var tre km igjen til mål, og team Sørstad kjørte inn til målområdet. Men det viste seg at det var seks km igjen og etter nesten 60 km og i 25 graders varme ble det en tung avslutning uten noe drikke. "Kranskullan" tok meg imot ved mål, slengte laurbærkransen over meg og løp med meg de siste 50 meterne. 4 timer og 40 minutter brukte jeg på etappen.
Alt i alt var dette en svært lovende konkurranse. Jeg hadde ingen krampeproblemer, og beina fungerte greit hele veien. Aldri på noe tidspunkt hadde jeg noen superfølelse og det gikk ikke veldig lett. Men jeg hadde heller ikke ladet noe spesielt opp til dette løpet. VM-løpet var definitivt ute av beina, og dette var lovende med tanke på et eventuellt VM i 100 km i høst.
Jeg må takke alle ultraløperne for et par veldig hyggelig dager i Trøndelag og Åre. St.Olav ultra er et flott arrangement mye på grunn av det sosiale fordi vi ultragærninger bor på samme sted over tre dager.
Tusen takk også til arrangørene som tar oss på alvor og lytter til hva vi ønsker av forbedringer til neste år.
Og til slutt en takk til mitt fantastiske støtteapparat. Jeg hadde aldri klart meg så bra uten dem.



To uker har gått siden løpet. Er godt i gang igjen, og siste uken har det igjen blitt over 150 km.

tirsdag 13. juli 2010

Norges tøffeste fjelløp!

Eller man skal ikke se bort i fra at Hornindal Rundt faktisk er et av verdens tøffeste.

Nettsiden har veldig god informasjon om både løypeprofil og terrenget. Det ser liksom så greit ut foran PCen, men det er noe annet når du står i tett tåke med isende kald vind og skal klatre - jepp, med hendene også - opp en fjellskrent i 1200-meters høyde tett oppunder makspuls etter nettopp å ha forsert en bratt snøbre. Mer om det senere.

Kart og vegbeskrivelsen var oversiktlig og fin. Ikke til å orientere etter, men løypa var så godt merket at det var bra nok.

Runden viste seg å være drøyt 75 km, det stemmer også med arrangørens siste GPS-måling. Med litt surr fikk jeg 76,6 km. Undervegs skal man over ni topper på 800-900 moh. og fire topper på 1100-1300 moh. i mellom alle disse skal man faktisk ned i dalbunnen og bare noen hundre meter over havet.

Natt til lørdag før start regnet det kraftig, men ved start var det ganske fint. Riktig nok en del vind, men fin temperatur. Verre var det at det kom tykk tåke allerede opp mot første topp, noe som gjorde det svært viktig å følge merket sti. Det dannet seg grupper av løpere som samarbeidet om å finne merkene. Opp mot høyeste topp var det i tillegg bitende vind som sa klart i fra om at man ikke skal kimse av arrangørens sikkerhetsinnstruks!
Dessverre gjorde tåken at vi ikke fikk sett noe av den storslåtte utsikten fra de første toppene, men utover dagen lettet tåka og vi fikk til tider stekende sol og perfekte forhold over fjellene på hjemturen.

I tillegg til alle disse opp og nedstigningene var det vått og tungt i myra og sleipe gresshellinger. Vinnertiden til Thomas Andersen på 10:42:25 er helt ufattelig bra! Både han og andremann Ivar Haugen på 11:05:05 gjorde løp som bør gi direkte kvalifisering til IAU Trial VM neste år. Dette må ha vært løp i verdensklasse!

Allerede i førsteutgaven var Hornidal Rundt et solid velsmurt arrangement, med god kontroll på løperne i form av kontrollposter og sambandsutstyr. Før start ble vi sluset inn i en startboks. Hele løypa var merket med spray og bånd for omtrent hver 10-20. meter i terrenget, noen ganger mye tettere enn det også.
En annen ting er at det virket som løpet hadde veldig god støtte i lokalbefolkningen. Hornindal må være en over gjennomsnittlig sprek bygd når så mange lokale i alle aldre tar utfordringen og blir med på løpet. Mange var oppe i fjellet og heiet også!

Det var visst flere som hadde fått med seg at jeg er flink til å løpe langt, for når jeg skulle hente nøkkelen til campinghytta fikk jeg vite at jeg var favoritt. Et stempel jeg ikke var særlig komfortabel med. Jeg liker meg strengt tatt best på flatmark og vet at det er der jeg er klart sterkest.
Men det er viktig å jobbe med sine svake sider og dessuten er det jo først og fremst seg selv man konkurrerer med i ultraløp.
Etter 24-timers VM har jeg bare løpt i skog og mark, først som oppladning til Kristins Runde og deretter som forberedelese til Hornindal. Frem til uken før løpet hadde jeg flere flotte turer i Balestrand som har like tøffe fjell som Hornindal. Egentlig var det alt for kort tid mellom disse tre løpene, men jeg bare måtte ha de med meg. Resultatet er dessverre at en akillesbetennelse som var på gang har satt seg skikkelig. Heldigvis er det lenge til neste 24-timers.

Siden jeg var usikker på hva alle bakkene kom til å gjøre med beina åpnet jeg forholdsvis rolig. De tre fremste løperne klinte til fra start. Jeg ante ikke hvem de var og trodde ikke det skulle holde til mål. Regnet egentlig med at de skulle sprekke slik som de fleste gjør etter en hard start i lange løp.
Etter løpet  fikk jeg høre at det var bevisst taktikk for å skape luke. De roet visst noe ned opp mot toppene etterhvert.

Opp mot første topp sirklet en havørn over oss.

Ved første setervoll etter start fikk jeg et lite sjokk. Plutselig var merkene borte og Per Olav Bøyum måtte finne de for meg. Shit! De røde merkene var nesten umulig å se mot grønn bakgrunn. Jeg er nemlig rød/grønn fargeblind. Nå ble jeg enda mer frustrert over at jeg ikke hadde fått med meg at GPS-koordinater var lagt ut.

Flere ganger måtte jeg stoppe opp for å vente på at de bak skulle komme og finne merkene, for oppe i høyden var det sjelden sti. - Man måtte løpe på merkene.

Så kom tåken som gjorde det vanskelig for de med perfekt fargesyn også, samarbeid var eneste mulighet og vi ble en gjeng på tre stykker, Svein Otto Melheim, Jan Erlend Innselset og jeg som i fellesskap lette frem neste merke. Enkelte steder gikk løypa ut på snøbreer hvor vi bare måtte gjette på hvor den fortsatte. Det ble til at vi holdt sammen nesten hele vegen til Horndøla bru og halvgått løp. Opp mot høyeste topp ble det skikkelig kaldt og jeg måtte ned i sekken for å få tak i hansker og buff, jeg stoppet et lite øyeblikk og de andre gutta forsvant i tåkehavet. Da var det bare å spurte etter noen svake skygger tjue meter fremme heldigvis var det riktig retning slik at jeg tok dem igjen. Hadde jeg blitt alene der måtte jeg rett og slett bare håpet på at jeg stod i traseen.

Etter noen timer i tåka ble vi belønnet med strålende sol og flott utsikt. Rype med kyllinger så vi også.

Halvvegs var Jan Erlend i mål, mens jeg var så ufin at jeg løp fra Svein Otto som hadde hjulpet meg som veiviser hele vegen.
Eller det vil si jeg var nær ved å bryte løpet fordi jeg ikke så merkene, men det fine været og lysten til å oppleve mer av den flotte naturen gjorde at jeg tok sjansen på å fortsette. Det hjalp ikke så rent lite å få betasuppe av arrangøren og banan og Coca av mine gode hjelpere heller.

Jan Erlend og Svein Otto var hyggelig følge, men nå var jeg på egenhånd og måtte konsentrere meg hele tiden. Så fort det gikk noen skritt uten å se neste merke, måtte jeg snu og prøve på nytt. Noen ganger ble det mye leting. Jeg tapte nok en god del på dette arbeidet, men jeg forsøkte å ta det som en fin tur og tenke positivt, selv om det til tider var utrolig frustrerende.

Uansett ville jeg aldri kunnet nærmet meg de to beste, de var i en helt annen divisjon. Fjelløp er en helt egen idrett.

Det var som sagt bare å nyte turen og de spektakulære omgivelsene. Når det står "noko bratt fjellterreng" i vegbeskrivelsen mellom postene da mener de det! Flere steder var det ren klatring opp berghyller. Det var en fryd hver gang jeg faktisk kunne løpe noen meter. Et sted var det kanskje hundre meter flatt fint tråkk på en liten kant langs en fjellskrent, det var bare å kose seg, men i et øyeblikks uoppmerksomhet tråkket jeg feil og skled utfor. Jeg hadde ikke fulgt så godt med og visste ikke hvor langt ned det var, så det var med hjertet i halsen jeg kloret meg fast til bakken og ble hengende med hendene på kanten. Heldigvis var det ikke så bratt som det kunne ha vært.

Nede i lia heiet folk fra setre og hytter, og det var god stemning på kontrollpostene.

I skumringen på siste fjell før siste kontrollpost ble det full krise, etter mye frem og tilbake konkluderte jeg med at det var helt umulig å finne neste merke, så jeg begynnte å løpe på kartet men skjønte at det bar galt avsted. Jeg vurderte å ta kompasskurs mot bygda og gå glipp av siste post, men fant i stedet frem mobilen og ringte opp løpsledelsen. De fikk geleidet meg ned til en kraftlinje hvor jeg etter litt fløyting ble møtt av mannskap fra siste kontrollpost. Småguttene som var med på redningsaksjonen løp sammen med meg frem til stempling.

Deretter var det bare å cruise ned lia til mål. Rett før bebyggelsen krysset en stor hjort stien i høy fart.

Alle motbakkene tok voldsomt på lårene, men utrolig nok gikk det alltid helt fint å løpe raskt utfor.

Det var en skikkelig god følelse å løpe i mål sammen med barna etter bare 13:33:06 og tredjeplass. Jeg er veldig fornøyd med at jeg klarte å gjennomføre løpet og ikke stod av! Alle ultraløp er eventyr som gir en rekke minner, og her var naturen med som en ekstra dimmensjon.

Selv om Hornindal Rundt er et uvanlig tøft løp på mange måter er jeg enig med arrangøren i at alle mosjonister med litt sunt fjellvett og riktig innstilling kan fullføre løpet. Egentlig er det nok i praksis mer gåing enn løping for de aller fleste.

Uansett er Hornindal Rundt en skikkelig klassikker som mange bør benytte seg av til neste år!

mandag 5. juli 2010

GRATTIS SÅ MYE GJERMUND MED ET HERLIG RESULTAT I ST OLAVS LØPET!

Pre-camp, Balestrand

Ferie på vestlandet gir gode muligheter til bakketrening, og det trengs om man skal orke sju mil i Hornindal til lørdag. Har vært tre ganger på nærmeste fjell, så nå gjenstår det bare å hvile seg i form.

Fikk ikke mobilen til å sende hit, men det ligger bildebevis her.

lørdag 26. juni 2010

Dagen før dagen

Det er 12 timer igjen til starten av Western States. Klokka 5 i morgen skal mer enn 400 ivrige ultraløpere starte en fin tur gjennom fjellene fra Squaw Valley til Auburn, CA. Så langt har været vært kjølig, ca 15 C i dag. Det regnet en del i natt og i morges, noe som er svært sjelden for California om sommeren. I morgen meldes det veldig varmt vær, men jeg få se. I fjor var temperaturen aldri under 25 C. Denne gangen kan folk får problemmer med kulden tipper jeg.


Her er den første bakken, ca 8 km opp opp opp til vi tar til høyre av toppen vi ser i midten av bildet. Etter det kommer flere km på snø. Og i WSER er piggsko, yaktrax, staver og alt annet utstyr forbudt. Ikke den beste starten for en som sliter med en beinskade.
Under HK-stafett fikk jeg strekk/anstrengelser i bakksida og innsida av venstre lår. Låret mitt er helt fint nå, men etter flere uker med stramme muskler og knutter som trengte MYE arbeid å bli kvitt, sitter jeg igjen med en betent bursa rett under kneeskålen, på innsida. Når det er vondt, er det veldig vondt. Jeg tror ikke det er noe farlig, eller sånn var det forklart til meg da jeg hadde samme skaden for noe år siden. Jeg håper inderlig at jeg takler smertene hele veien inn til Auburn.
Da jeg stå i kø for å registrere meg traff jeg Kilian Jornet som stå bakk meg. Han er en søt og hyggelig og veldig ung gutt som er ikke særlig større enn meg. Han snakket ivrig om UTMB og fjellløping i alpene. Jeg håper at han vinner her i år.


Rapport fra Sharon

"I morgen starter WSER. Det er fortsatt mye snø her og jeg må løpe ca 15 km på snø i starten. Det blir ikke gøy. Det meldes også veldig varmt vær som starter i morgen. Opp til nå har det ikke vært særlig varmt her."

Sharon har vært skadet siden Holmenkollstafetten og måtte stå over 24-timers VM i mai. I vinter var hun også uheldig og gikk en stund med skader, så det har ikke vært noen god oppladning.

- Vi satser på at hun flyter på rutinen og gjør et bra løp uansett! Lykke til!

fredag 25. juni 2010

Midnattstur i Drammensmarka

For andre gang denne uken har det blitt veldig seint før jeg kommer meg avgårde. Etter Kristins Runde sist lørdag har det vært en uke med skogsturer, bortsett fra på tirsdag hvor det var bakketrening i Wyllerløypa! Da løp jeg sammen med Jan Kristiansen som jeg i forbindelse med RunFreeNow skal hjelpe med forberedelsene til det krevende fjelløpet CCC® i alpene.
Nå nettopp var jeg på Skimtvarden (554moh). Ikke akkurat som fjellene i Nevada, men mye fin natur. På vegen opp støkket vi stadig store ringduer som trykket inntil stien. Og i et villniss braste det plutselig frem en ettårig elgkalv bare ti meter foran oss, så det var spenning både for meg og fuglebikkja. På toppen fikk vi så vidt med oss solnedgangen og på veg hjem kom til og med fullmånen. Ikke dårlig?

torsdag 24. juni 2010

Trening i Nevada


Min siste uke før Western States Endurance Run har jeg bodd hos foreldrene mine i Gardnerville, Nevada hvor jeg har fått både høyde og varme trening. Bildet til høyre er fra Tahoe Rim Trail (TRT) hvor jeg fikk en 2 timers tur forrige søndag. Det var ikke særlig varmt her, men 2600 moh var god høydetrening.



Utsikten fra TRT mot øst, over Carson Valley. Foreldrene mine bor der nede et sted.

Utsikten fra TRT mot vest, over Lake Tahoe og videre til Squaw Valley hvor Western States starter første kommende lørdag. Ja, det er fortsatt mye snø rundt Squaw Valley og vi må løpe en alternativ snø-trasé fordi de andre og tredje matstasjoner er ikke tilgjengelig.




Forrige tirsdag løp jeg 40 min i nærheten av huset til foreldrene mine. Her var det bare 1500 moh, men over 30 C og uten skygge, noe som ga meg god varmetrening.

I dag (onsdag- det er 9 timers tidsforskjell) syklet jeg en lett 29 km runde. Noe som viste seg å løsne opp alle musklene som ble skadet under HK-stafett. Synd at jeg ikke oppdaget at sykling hjalp såpass mye før 3 dager før WSER.
I morgen kjører jeg opp til Squaw Valley. Jeg skal bo like ved start strekken, og oppleve 2 dagers feiring av ultraløping. Jeg gleder meg veldig. Jeg har ikke peiling hvis skaden min skal stoppe meg før jeg kommer i mål, men jeg skal kose meg så godt jeg kan hver eneste minutt.





onsdag 23. juni 2010

Tilbake i (nesten) vanlig treningsmodus.

Snart halvannen har gått siden VM, og jeg begynner å få litt dreis på kropp og bein. Jeg har ikke vært skadet, kjent litt småtteri i beina på noen turer, men ikke noe å være bekymret for. Har hatt endel turer i skogen de siste ukene og er iferd med å bli kjent i min nye skog, Strømsåsen. Her er det stier overalt, og det har vært herlig med turer der jeg løper litt på måfå, og finner nye ruter. Men nå er det jo også fotball VM. Og da er jo løping på tredemølle ikke til å unngå. Har fått med meg endel kamper fra løpsmaskinen i kjelleren, og det er helt herlig. Men ikke hele kamper da, har vært økter på rundt timen. Fjellmaraton for 14 dager siden var jeg godt fornøyd med og 1.13.30 var absolutt godkjent. Løp med Skins Ice og fikk noen kommentarer på antrekket: "best du ikke får magakjør med den der på", og "ingen vasker hvitere enn Gjermund". Jeg kommer nok til å bruke denne også når jeg høyst sannsynlig tar turen til Levanger i neste uke for å løpe St.Olav Ultra. Sist uke var jeg igjen over 150 km, så begynner å komme tilbake til de mengdene en tungtrent kar som meg trenger for å kunne prestere litt.

mandag 21. juni 2010

Sharon i Berkeley

Utsikten fra huset i Berkeley hvor jeg får se litt av hjemmebyen min gjennom tåka.



Tilden Park er et utmerket sted å trene med mange fine stier og mulighet for god bakketrening. Forrige torsdag fikk jeg en fin runde for å teste beinet mitt og formen før Western states endurance run som starter første kommende lørdag. Og resultatet? Beinet mitt er ca 80% etter skaden jeg fikk under Holmenkollstafett.


Her er et nær bilde av poison oak. Dette er en plante at alle som besøker California må unngå. 90% av befolkningen er allergisk mot planten som gir en alvorlig utslett med vannblemmer og klør som bare det. Utslett er også smittsomt.
Poisen oak finnes langs stiene overalt, ikke bare i Berkeley som her, men hele WSER traséen fra the canyons til mål.




søndag 20. juni 2010

Kristins Runde 2010

For en gjeng!
Fra venstre, 3. Frants Mohr, 1. Runar Gilberg og 2. Jon Harald Berge
 Fotograf: Aslak Wangen (alle bilder)

Kristins Runde virker kortere år for år, selv om det å bli helt kjent med Kristin ser ut til å ta tid. At løypa har blitt lagt om litt hvert år gjør også sitt til det. For egen del skjer det samme hver gang, litt rot og tull i noen kryss fordi skyggeluen er for langt ned. I år gadd jeg ikke en gang studere kartet på forhånd, det skulle straffe seg. Allerede ut fra start holdt jeg på å lede feltet feil veg!

Andre dårlige vurderinger: Litt over 2km på feil blåmerka sti. Eller å måtte tilbake for å stemple fordi man ser på fotografen i stedenfor markeringene. Eller å snu i løypas brattest grusveg, fordi man trodde det var feil veg, så man må løpe den to ganger.
Dette er ikke ment som noen unnskyldning, men en påminnelse om at selv om det er bra merker, kart og løypebeskrivelse så må man ha hodet med seg!

En annen ting som gjentar seg hvert eneste år, i større eller mindre grad, er effekten av toppturene. De bratte tekniske partiene opp og ned toppene mørner beina, etterhvert begynner det å boble av småkramper i leggene. Det er et eller annet med høy belastning i leggen opp til toppen og bare trykk på lårene ned igjen.  I fjor kom det ikke før etter siste topp, men i år allerede etter tredje!

Og til slutt det som virkelig gjør Kristins Runde til en stor utfordring, nemlig de siste tre milene. Det er ikke toppene som er verst, men det at du skal hjem igjen. Etter siste topp løper man flere kilometer i nedoverbakker, så noen bratte oppoverbakker før det går ned til løypas laveste punkt ved Sandungen Gård. Derfra og inn til mål er det circa to mil med lange seige oppoverbakker bare avbrutt av noen enda brattere nedoverbakker. Det er her de fleste sier takk for seg og slukner. Klarer man å holde løpefarten oppe og kanskje bare gå litt, så blir det en bra tid.

I år visste jeg ganske tidlig at det kom til å bli trøbbel etter Sandungen. Jeg tok sjansen og åpnet friskt, men etter noen mil var det ingen kraft i beina. Klarte å holde grei fart på flater og i nedoverbakker, men så fort det gikk oppover sluknet de fullstendig. Jeg var helt sikker på at de bak kom til å ta meg igjen. Det smerter selvsagt å bli forbiløpt, men det var imponerende å se Runar Gilberg forsere de lange bakkene med et utrolig pent og lett steg! Også var det artig at det var Runar og ikke en svenske som kom, selv om Runar har litt rar dialekt han også.
Frants Mohr kunne også fortelle at mens de andre sluknet, så løp han hele det siste partiet i år. Eller som han selv sa; "han verken løp eller gikk men nærmest hufset seg frem"*.

Et annet spenningsmoment i år var hvordan det skulle gå med Morten Blaafjell, en god barndomsvenn som har fått sansen for lange utfordringer. Å gjennomføre på 11t44min halvannet år etter at røyken ble stumpet er imponerende!

De to første årene hadde vi mye sol. I år hadde vi mye vær. Kaldt og striregn i starten, deretter litt lettere, før det kom noen voldsomme vindkuler, mer regn og mer sol.


Til slutt takk til arrangørene som gjør en fantastisk jobb med å sette opp et så langt løp i et ufremkommelig område.


Takk og takk!
















* Sitat fra Føhnhus (?) i følge Runar.

mandag 24. mai 2010

Vi er i gang!

Det er ikke tvil om at 24-timers er en rimelig intens affære, både for kropp og sjel, men nå begynner vi å komme til oss selv igjen; For i helgen har Gjermund hatt noen økter på mølla, i et roligere tempo en vanlig (hevder han selv), og jeg har jogget tre stykk fire-kilometersturer i skauen. I tillegg har vi begge syklet litt.

Jeg har også travet et par dager, altså ikke jeg, men hesten.

Greit med en rolig uke etter at man har klemt inn en skikkelig mengdeuke på et døgn, men i dag skulle vi ta en litt lengre tur sammen. Etter en kort avveing sykkel kontra løping, ble det selvsagt løping, vi er da ultraløpere!

Turen gikk opp til Skimtvann i flott solskinn. Der svingte vi klokelig av og over til The Big-Rock-Montain.

Her står vi på Utsikten med Lierdalen og Sverige i bakgrunnen.

Nøyaktig to timer varte årets første langtur på kronglete stier innover skog, myr og berg. - Vi er i gang!

mandag 17. mai 2010

Litt mer VM-stoff

I motsetning til Gjermund som løp 24-timers i Finland tidligere i år, hadde ikke jeg fullført 24-timers siden VM i Seoul i 2008. Fjorårets løp i Italia ble en stor skuffelse da det måtte avbrytes etter 13 timer fordi jeg slo opp en strekk i leggen. Siden 24-timers er distansen jeg satser på, følte jeg et ganske stort press på å gjøre et vellykket løp nå i Frankrike. Årets oppladning har vel strengt tatt vært grei, selv om man aldri blir helt fornøyd. Dessuten kan alt skje under en så lang konkurranse...

Årets løype var 1250 meter lang og snirklet seg rundt i en park med mange svinger og alt for mange bakker, etter min smak. Den tyske landslagssjefen kom bort til meg før løpet og sa at løypa ikke var noe for høye nordmenn, men ville favorisere små lette løpere. -Takk for det.
Tidligere har taktikken min vært å programmere faste gå-intervaller på klokka. For å få mest mulig ut av gåinga ble årets strategi å gå et halvt minutt i hver av de to største bakkene. Heldigvis lå de ganske fint plassert i hver sin ende av løypa.


De største bakkene var etter elva og etter hallen.

På tross av en veldig dårlig følelse når det gjaldt løypa, ble skjema regnet ut til litt under og litt over 250km. 7:04 på runden ville gi 255km og ble satt som nedre grense. Men som vanlig gikk det lett i starten og noen runder var vel nede på 6:50-tallet. Løp i perioder sammen med Gjermund, selv om vi var advart om at pacing ville gi gult kort.

Jurek og resten av teten åpnet i et vanvittig tempo og rundet oss gang på gang.

Temperaturen var veldig fin og regnet som var meldt uteble. Et par ganger dukket solen frem, da misunnet jeg Gjermund og hans hvite Skins. Utover natta ble det ganske kaldt og mange løpere måtte kle på seg, men jeg klarte meg greit med lue og hansker.

Det verste med 24-timers er mangel på matlyst, kvalme og mageproblemer som gjerne oppstår. Det er ikke morsomt å måtte spise når mat er det siste man har lyst på. Denne gangen var det heldigvis mindre problemer enn tidligere. Selv om jeg ved en anledning ikke tok sjansen på å skylle ned saltkapslen, men måtte spytte den ut i frykt for å kaste opp. Mona skal ha all ære for at mat og drikke fungerte som det gjorde. Hun er rågod på å skjønne hva som fungerer. Tusen takk for super innsats!

Mange løpere stopper opp og klarer seg mer eller mindre selv. Jeg derimot er helt fanatisk når det gjelder å bruke all tid på banen, så det er ingen spøk å være i hjelpeapparatet. Mona har skrevet litt om sin opplevelse av løpet på ultragroupie.wordpress.com. Der ligger også min raider som går Madonna en høy gang :-D.

I motsetning til Gjermund som dessverre titt og ofte måtte innom toalettet, slapp jeg med en tissepause omtrent hver sjette time. Tre til sammen. Fokus er tid på banen, så det gjelder å holde ut i det lengste. Disse småstoppene blir en slags belønning som jeg forsøker å legge til tunge perioder. Utrolig hvordan beina kvikner til etter at man har stått stille i to minutter.

Farten holdt seg sånn nogenlunde gjennom mesteparten av løpet, men mot slutten ble det sinnsykt tungt, og det var en mager trøst at andre helt tydelig hadde det tyngre. Jeg måtte sette farten litt ned for å se om det hjalp. Når 210km var passert, og litt over fire timer gjennstod, fryktet jeg seriøst at 250km var utenfor rekkevidde. Og eneste målet ble å holde seks blank fart for å sikre en pers. Etterhvert holdt jeg på å pælme klokka i depotet for å fokusere på å holde beina i gang. De siste timene så jeg ikke på den, men sjekket rankingen på resultattavla om den spratt opp i tide.

Jeg merket at flere andre løpere fikk sekundering mot meg, det hjalp på humøret at et par måtte gi opp. Men plutselig kom Hoblea forbi i en umulig fart som ville ha knekt meg fullstendig om jeg hadde forsøkt å følge etter. Litt senere så jeg at han hadde roet betraktelig ned, så det var nok mye taktikkeri over passeringen han gjorde. Han var på hjemmebane, så det fikk bare være.

Men jeg hadde verdens beste heiagjeng: Ungene ropte fra lekeplassen og stod med "Heia pappa!" og "Supert!"-plakater i teltet.
Og hele laget ble støttet av de sjarmerende barna til Dørum med parykk og norske flagg på kinnene.

Som vanlig dukket det litt energi opp fra intet når jeg øynet slutten på elendigheten. Jeg regnet ut circa antall gjenstående runder og gledet meg for hver eneste en som var unnagjort. Pers var et faktum og enda noen runder kunne legges til. En ubeskrivelig glede å frese rundt de siste minuttene, det gikk sikkert ikke fort, men det føltes som en helt ekstrem fart! 255.764m og en utrolig tilfredshet over å være i mål!

Til slutt litt om utstyret:
Vi i Team 24 Joggen er så heldige å få samarbeide med noen veldig interessante leverandører.

Skins-buksene er jeg blitt helt avhengig av. Om de fungerer "beyond reason" vet jeg ikke, men at de fungerer er helt sikkert. Hvorfor skal kompresjonseffekten stoppe på leggen? Jeg er også blitt veldig glad i restitusjonsbuksa den første tiden etter lange løp.

Nathan har drikkesystemer som får villmarka til å kalle. Til VM fikk vi med oss små hendige drikkeflasker med "race cap" slik at det bare er å skvise i seg drikke uten søl. Dessuten slipper de ut trykket om man fyller de med kullsyreholdig drikke. Vi fikk også med oss nummerbelter og fine chips-holdere. Chips-holderne fikk vi ikke bruk for, fordi arrangøren faktisk brukte de samme.

Jeg løp med Asics SpeedStar 4, en sko som kan beskrives som en enklere utgave av DS Trainer 15 med mindre støtte. Den er 27 gram lettere i størrelse 45. I starten var jeg litt redd for at jeg hadde valgt en for tynn sko, men etterhvert som steget ble flatere fungerte den veldig fint, siden den har forholdsvis god demping i hælen. Det beste med skoen er nesten at den ikke har noen sømmer eller plast/lær i overdelen rundt tærne. Jeg har aldri tidligere sluppet unna med så fine føtter.

Dette ble visst ganske langt, men nå får det holde. Bortsett fra at jeg helt til slutt må jeg slenge med noen bilder og en lenke til Kondis sine artikler om løpet.

søndag 16. mai 2010

De første ufiltrerte tankene etter VM 24 timers

Så sitter jeg her med litt stive bein og et litt tomt hode. For meg ble dette et VM i problemsløsning. Dagen startet med at brannalarmen på hotellet vårt gikk kl 04.30. Vi samlet oss i gangen og tok sjansen på at det var falsk alarm. Noen fikk ikke sove etterpå, men jeg klarte det delvis. Men da jeg kl 06.45 kommer til meg selv og ligger og rister i senga av det som kjennes som doble pulsslag begynner jeg å lure. Dette har jeg kjent før med noen dager uten trening. Men det var andre ting å tenke på nå. På med konkurransetøy, hive i seg frokosten og kjøre buss til start med alt stæsjet som må til på et 24 timers løp.

Mengder av mat og drikke ble satt opp på flere bord i teltet til team Norge. Så gikk starten klokka ti. Jeg og Jon Harald lå lenge ganske likt, med meg 100-200 meter foran de første timene. Jeg ble fort kjent på de seks toalettene mobile toalettene som var plassert i løypa. Var innom hver time i starten, men dette er jeg ganske vant med, så dette var ikke noe stort problem. Men så ble det litt mer. Bytte sko måtte jeg etter 8 timer, det strammet så hardt over venste vrist at jeg begynte å halte. Det gikk heldigvis bra å skifte sko. Det var ikke lov å løpe med pulsbelte, men jeg kjente at pulsen var ganske høy, og begynte å tenke på ristinga i senga på morgenen. Var jeg i ferd med å bli sjuk? Så kom i rekkefølge utover kveld og natt: hodepine, vonde hofter, magetrøbbel, magekramper, dønn stive lår, og en kolosal vannblemme på venste stortå som jeg måtte sette meg ned for å ta hull på. Sånt no`tar tid å komme seg gjennom.

Mentalt ble dette beintøft, mye tøffere enn forrige 24 timers med alt dette utover natta. Morgentimene ble lange og kalde når jeg ikke klarte å holde farta oppe. 230,5 km ble det til slutt. Med alle problemene underveis er jeg godt fornøyd med det.

To 24 timersløp på under 3 måneder er hard kost. Litt for tett viste det seg. Men for å kvalifisere meg til dette VM måtte jeg løpe i Finland i slutten av Januar. Men til neste VM har jeg god tid. Det går høyst sannsynlig i Sveits i mai/juni neste år. Nå blir det EKG test for å sjekke hjertet, og så starter strukturert grunntrening til videre ultraløp.

tirsdag 11. mai 2010

3 etapper i HK stafett var 2 for mange

Forrige lørdag løp jeg 3 etapper i Holmenkollstafett. Dette viste seg å være 2 etapper for mange siden jeg fikk en ordentlig kneskade midt i min andre etappen. Jeg var ikke obs på en fartsdump midt i etappen, og fikk et sikelig støtt i kneet mitt. Farten min sakte ned betraktlig, men jeg hinket inn til veksling. Og ja, jeg løp min 3 etappe 1 time senere. Det er jo stafett og hva skal man ellers gjøre?

Så søndag var kneet mitt stivt og trapper umulig, og 24-timers drømmen min knust. På mandag kunne jeg gå ganske bra, men sakte. Og i dag kunne jeg til og med gå ned trapper. Opp trapper gikk ikke bra, og en VM start så ikke særlig sannsynlig ut. Men så så jeg løype, og gikk rundt det hele og heldig meg, ingen trapper var å se. Det jeg så var en vakker park med gedigen sycamore trær, blomster, en bred elv og en fin grus sti. Jeg bestemte meg med en gang at her må jeg bare prøve så godt jeg kan. Og merkelig nok så snart jeg bestemte meg å løpe, så begynte smertene mine å bli mindre.

Så her er en skål til optimistisk dumhet, og klokhet nok til å stoppe før en alvorlig skade utvikler seg.

Sharon

søndag 9. mai 2010

Løping er ikke alltid enkelt

Jeg pleier å si at løping er en fin sport fordi man kan gjøre det over alt, det eneste man trenger er et par joggesko.
Nå er jeg straks ferdig med å pakke til morgendagens reise, fyttirakkern så mye greier man skal ha med. Her er det overhengende fare for overvekt og ekstrakostnader. 40 flasker, vannkoker, skjøteledning, lommelykter, klokker, grøt, drikkepulver, salt, tørrmat, og en haug med ting i tillegg til vanlig klær og konkurransetøy for all slags vær. Minst 3 par joggesko og jeg vet ikke hva.

24-timers er visst ikke bare en vanlig joggetur...

fredag 7. mai 2010

Fin fredag!

Dagen startet med et morsomt løpende stunt-intervju direkte på NRKs Buskerudsending sammen med Gjermund og en hyper reporter, i forbindelse med at vi reiser til VM. Innslaget kan høres her, spol frem til 2 timer og 10 minutter.
De har også lagt ut bilde av to stankelbein(?) på NRK sin Facebook-side.

Ikke nok med det, var innom Joggen på veg hjem fra jobb og hentet en masse stash til teamet. Det var faktisk riktig trivelig å bære alt sammen gjennom skogen oppover Underlia i sol og fuglekvitter.

-Når vi kommer hjem fra Frankrike skal det jammen bli mange fine turer i marka!

torsdag 6. mai 2010

Velkommen!

Vi slår oss sammen i Team 24 Joggen for å gjøre hverandre bedre samt jobbe for det vi mener er verdens beste idrett, nemlig ultraløping!

Målet med denne bloggen er å skrive litt om løp vi har løpt og løp vi skal løpe. Gi reportasjer etter fine langturer, kanskje med bilder. Vi skal ta opp forskjellige temaer som for eksempel ernæring, langturer kontra intervaller, skovalg eller barbeint, smertestillende og så videre. Det finnes mange ultratema!

Vi håper dere som er innom her legger igjen noen kommentarer.

Vennlig hilsen